Assim os vikings celebravam o Natal.
Slik feiret vikingene jul
Texto do forskning.no, escrito por Elise Kjørstad, publicado no dia 26 de dezembro de 2019, e traduzido pelo fundador do site, Yuri Fabri. Por motivos didáticos, a tradução, em alguns trechos, foi realizada de maneira bastante literal. O texto também não está completo.
A celebração natalina começava em casa, diz Herleik Baklid, historiador cultural da Universidade do Sudeste da Noruega. Depois, se transformava em um convívio social.
As pessoas vinham a pé ou de carroça, com cavalos e trenós carregando peles sobre os ombros. O chefe da região havia convidado para um midvinterblot. Os convidados traziam barris de cerveja, hidromel, comida e talvez alguns animais que seriam abatidos.
Na casa longa da grande fazenda, as lareiras estavam acesas e decoradas. Estava tudo pronto para a celebração de Natal ao estilo viking.
Hökunótt
É difícil dizer exatamente quando a festa de Natal na era viking ocorria. Mas provavelmente era realizada por volta do período em que o sol muda de direção, como costumam dizer.
Isso provavelmente está relacionado ao fato de que jól é uma tradição muito mais antiga do que a era viking. Em muitas culturas antigas, era comum realizar festividades com relação ao ciclo anual.
– A localização da festa de Natal provavelmente está relacionada a pensamentos muito antigos de que era necessário fazer algo pelos deuses para que eles trouxessem de volta o sol, diz Elise Kleivane. Ela é pesquisadora em filologia nórdica na Universidade de Oslo.
Os vikings chamavam essas festas de blót. Eram festas de sacrifício em homenagem aos deuses nórdicos. Tais festividades não eram realizadas apenas no Natal, mas também no solstício de verão e na transição do outono para o inverno.
Na saga do rei Håkon, o Bom, o autor Snorre Sturlason escreve que anteriormente o Natal era celebrado no meio do inverno no Hökunótt, que era em 13 de janeiro. “Era realizado um natal de três noites”, ele escreveu.
Isso se encaixa bem com o calendário dos vikings, diz Herleik Baklid. Os vikings dividiam o ano em duas estações: a partir de 14 de outubro, era inverno, e a partir de 14 de abril, era verão.
Não era uma festa de quatro horas
No auge do inverno rigoroso, as pessoas viajavam para participar das festividades de Natal. Talvez fosse um evento bastante apreciado em uma época do ano em que, de outra forma, não havia muita coisa para fazer.
– Eu acredito que essas celebrações de Natal aconteciam nas grandes fazendas, diz Jon Vidar Sigurdsson, professor de história na Universidade de Oslo.
– Podemos imaginar que os chefes convidavam seus amigos com suas esposas para marcar o meio do inverno. Era uma festa bastante significativa.
Assim, a questão é quem pagava pela festa. Era o chefe sozinho? Ou eram os fazendeiros juntos, trazendo suas próprias contribuições para comer e beber?
Sigurdsson acredita na última opção, uma vez que poderia ficar bastante caro servir de 300 a 500 pessoas.
As pessoas se reuniam na langhuset (casa longa). O edifício tinha talvez dezenas de metros de comprimento, e o teto era alto. Eles mantinham um bom fogo nas lareiras para que os convidados não congelassem.
– Não se tratava de uma festa de quatro horas e depois voltar para casa – diz Sigurdsson.
– Não, ir até uma fazenda para celebrar poderia levar muito tempo. Estas eram grandes festas que duravam três ou quatro dias.
“Pintar os estábulos de vermelho”
Na “Saga de Håkon, o Bom”, Snorre descreve como ocorria um banquete blot tradicional.
De acordo com o costume pagão, todos os fazendeiros deveriam ir para onde estava o templo, que na época era a langhuset ou o local sagrado. Eles deveriam trazer alimentos para o período que durasse o blot. E durante o banquete, todos deveriam beber cerveja.
Em seguida, ele escreve que eram abatidos todos os tipos de ‘pequenos animais e cavalos’, mas todo o sangue que jorrava deles era chamado de laut’.
Então, eles deveriam pegar vassouras, e com elas deveriam ‘tingir as salas (altares) de vermelho, assim como as paredes do salão por dentro e por fora, e também respingar nos homens’.
A carne deveria ser cozida. Deveria haver lareiras no meio do chão do salão, e sobre elas penduravam-se caldeirões. O chefe deveria ‘abençoar a taça e toda a oferenda sacrificial’.
Então era hora de brindar, e primeiro deveriam abençoar a taça de Odin e beber pela vitória e poder do rei, de acordo com Snorre. Depois, deveriam beber a taça de Njord e Frey pela boa colheita e paz. Era também comum beber a taça de Bragi, em memória dos amigos falecidos, escreveu Snorre.”
Parece possivelmente com outras festas
Jon Vidar Sigurdsson afirma que não podemos ter certeza se as descrições de Snorre sobre o tradicional blot são precisas.
É evidente que houve alguns rituais. Se eles jogavam sangue na parede e eventualmente colocavam um pouco de sangue no rosto daqueles que realizavam o ritual, isso não pode ser descartado, diz o historiador.
Provavelmente, a festa de Natal não diferia muito de outras festas, como o ritual de solstício de verão, diz ele.
Elise Kleivane lembra que Snorre era um homem letrado e cristão que escreveu a saga de Håkon, o Bom, mais de 200 anos após os eventos terem ocorrido.
– Pode ser que acontecesse brindes para os deuses em uma ordem específica. Mas Snorre provavelmente também tentou fazer com que a mitologia nórdica se encaixasse com os deuses da antiguidade, servindo como um precursor ao cristianismo.
Ela afirma que é importante lembrar que as tradições podem ter havido diferenças de lugar para lugar. As pessoas podem ter brindado a um deus diferente no norte do que faziam em Hedmarken.
Refeição entre humanos e deuses
– O blot era uma festa onde animais eram sacrificados, a carne era consumida e muita bebida era ingerida. As pessoas talvez não estivessem completamente embriagadas, mas definitivamente todo o grupo estava levemente intoxicado, diz Sigurdsson.
O banquete era uma oferta aos deuses.
Oferecia-se um sacrifício e um presente aos deuses em nome da comunidade; então, as pessoas consumiam a carne e bebiam o que havia sido oferecido aos deuses. De certa forma, isso representava uma refeição entre humanos e deuses, afirma ele.
– E havia entretenimento?
Oh, sim, certamente havia entretenimento. Provavelmente, poemas épicos e sagas eram recitados. Os chefes eram bastante versados na arte da narrativa.
Contavam-se histórias de ousadas viagens marítimas, da generosidade excepcional do rei e de corvos que se regozijavam com os membros sangrentos dos inimigos. Talvez também houvesse canções e apresentações musicais. Podemos imaginar que a festa se tornava bastante animada à medida que as horas avançavam na noite de inverno.
Se você entrasse na sala, poderia imediatamente identificar quem era o mais proeminente na festa, e era o chefe, diz Sigurdsson.
Ele ficava no lugar mais alto, talvez com a esposa ao lado. Em seguida, os importantes líderes estavam sentados bem perto.
Os menos destacados ocupavam os lugares mais distantes do chefe, então você podia observar o hierarquia social na disposição dos assentos.
Tinha que comer cavalo
E o que era consumido?
Provavelmente, havia muito abate e consumo de carne de cavalo, diz Sigurdsson.
Essa carne está associada a Odin. Então, também se consumia outras carnes, mas a carne de cavalo é aquela que está mais fortemente ligada à antiga cultura pré-cristã.
Na Lei de Gulating, foi estabelecida uma proibição de comer carne de cavalo. Isso provavelmente ocorreu devido à associação com práticas pagãs.
Isso provavelmente também tinha a ver com o fato de que o cavalo era muito importante como animal de trabalho e meio de transporte, diz Elise Kleivane. Na “Saga de Håkon, o Bom”, Snorre relata o momento em que o rei deveria participar do sacrifício de outono em Lade. No entanto, Håkon hesitou em participar das tradições dos trønderne. Ele havia crescido na Inglaterra e era cristão.
Durante a festa, ele bebeu cerveja de um chifre, mas fez o sinal da cruz antes. Alguns dos agricultores ficaram desconfiados. “Por que o rei faz isso?” Sigurd jarl defendeu Håkon: “Ele fez o sinal do martelo”, mentiu ele.
Julefeiringen begynte i heimen, sier Herleik Baklid, kulturhistoriker ved Universitetet i Sørøst-Norge. Så gikk det over i sosialt samvær.
Folk kom gående og kjørende med hest og sleder med skinnfeller over skuldrene. Høvdingen i området hadde invitert til midtvinterblot. Gjestene hadde med seg tønner med øl, mjød, mat og kanskje noen dyr som skulle slaktes.
I langhuset på storgården var det fyrt opp i ildstedene og pyntet. Det var klart for julefeiring på vikingvis.
Hökunótt
Det er vanskelig å si akkurat når julefesten i vikingtida ble holdt. Men det var trolig rundt den tiden sola snur, som man sier.
Det har nok å gjøre med at jól er en tradisjon som er langt eldre enn vikingtida. I mange gamle kulturer var det vanlig å ha fester i forbindelse med års-syklusen.
– Plasseringen av julefesten har nok hatt å gjøre med veldig gamle tanker om at man må gjøre noe for gudene slik at de bringer sola tilbake, sier Elise Kleivane. Hun forsker på norrøn filologi ved Universitetet i Oslo.
Vikingene kalte festene for blót. Dette var offerfester til ære for de norrøne gudene. Det var ikke bare i jula det ble holdt slike fester, men også på midtsommer og i overgangen fra høst til vinter.
I kong Håkon den Godes saga skriver sagaforfatteren Snorre Sturlason at tidligere så ble jul holdt midt på vinteren på hökunótt, som var 13. januar. «Det blev holdt tre nætters jul», skrev han.
Dette passer bra med vikingenes kalender, sier Herleik Baklid. Vikingene delte inn året i to årstider, fra 14. oktober var det vinter, og fra 14. april, sommer.
Ikke noen fire-timers fest
Midt på den strengeste vinteren reiste folk for å delta på julefesten. Kanskje var det en kjærkommen begivenhet på en tid av året hvor det ellers ikke var all verdens å finne på.
– Jeg vil tro at disse julefeiringene ble feiret på storgårdene, sier Jon Vidar Sigurdsson, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
– Vi kan forestille oss at høvdingene har invitert sine venner med sine hustruer for å markere midtvinter. Det har vært en ganske stor fest.
Så er spørsmålet hvem som betalte for gildet. Var det høvdingen alene? Eller var det bøndene i fellesskap som har tatt med sitt for å spise og drikke.
Sigurdsson tror det siste. For det kunne bli ganske dyrt å servere 300 til 500 personer.
Folk samlet seg i langhuset. Bygningen var kanskje flere titalls meter lang, og det var høyt under taket. De fikk god fyr på ildstedene så ikke gjestene skulle fryse seg skakke.
– Det var ikke snakk om fire timers fest og så å dra hjem i igjen, sier Sigurdsson.
– Nei, det å dra til en gård for å feire, det kunne ta lang tid. Dette var store fester som varte i tre-fire dager.
«Farve stallerne røde »
I «Håkon den godes saga» forteller Snorre om hvordan et tradisjonelt blotgilde foregikk.
Etter hedensk skikk skulle alle bønder komme dit hvor hovet var, som da var langhuset eller kultplassen. De skulle ta med matvarer til så lenge blotet varte. Og ved gildet skulle alle ha øl.
Videre skriver han at det ble drept alskens «smaler og hester», men alt blodet som fløt av dem, ble kaldt «laut”.
Så skulle man ta kvaster, og med dem skulle man «farve stallerne (altrene) røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene».
Kjøttet skulle man koke. Det skulle være ildsteder midt på gulvet i hovet, og over dem hang det kjeler. Høvdingen skulle «signe bægret og al blotmaden».
Så var det tid for å skåle, og først skulle man signe Odins beger og drikke for kongens seier og makt, ifølge Snorre. Siden skulle man drikke Njords og Frøys beger for godt år og fred. Det var også vanlig å drikke Brages beger, for å minnes sine gravlagte venner, skrev Snorre.
Lignet trolig på andre fester
Jon Vidar Sigurdsson sier at vi ikke kan vite om Snorres beskrivelser av det tradisjonelle blotet stemmer.
– Det er åpenbart at det har vært noen ritualer. Om de kastet blod på veggen og eventuelt satte noe blod på i ansiktet på dem som utførte ritualet, det kan man ikke se bort ifra, sier historikeren.
Trolig skilte ikke julefesten seg noe særlig fra andre fester, slik som midtsommerblotet, sier han.
Elise Kleivane minner om at Snorre var en lærd, kristen mann som skrev sagaen om Håkon den gode over 200 år etter hendelsene fant sted.
– Det kan godt hende det skulle skåles for guder i en bestemt rekkefølge. Men Snorre prøvde nok også å få den norrøne mytologien til å passe inn med antikkens guder og som en forløper til kristendommen.
Hun sier det er viktig å huske at tradisjonene kan ha vært ulike fra sted til sted. Folk kan ha skålt for en annen gud i nord enn det de gjorde på Hedmarken.
Måltid mellom mennesker og guder
– Blot var en fest hvor det ble slaktet dyr, spist dyr og drukket veldig mye. Folk var kanskje ikke kanonfulle, men i alle fall lett beruset hele gjengen, sier Sigurdsson.
Gildet var en gest til gudene.
– Man ofret og ga en gave til gudene på vegne av fellesskapet, så spiser man kjøttet og drikker det som ble gitt til gudene. På en måte er dette et måltid mellom mennesker og guder, sier han.
– Og var det underholdning?
– Å ja, det har opplagt vært underholdning. Det ble nok fremført skaldedikt og sagaer. Høvdinger var selv ganske godt belært i kunsten å fortelle.
Det ble fortalt om vågale reiser til havs, om kongens enestående gavmildhet og om ravner som frydet seg over fiendenes blodige lemmer. Kanskje ble det også sunget og fremført musikk. Vi kan se for oss at festen ble temmelig livlig ettersom timene skred inn i vinternatta.
– Hvis du gikk inn i hallen, så ville du med en gang se hvem som var den gjeveste karen i gildet, og det var høvdingen, sier Sigurdsson.
Han satt i høysetet, kanskje med hustruen ved siden av. Så satt de viktige stormennene like i nærheten.
– De minst gjeve satt med størst avstand til høvdingen, så du kunne se det sosiale hierarkiet i benkeplasseringen.
Skulle spises hest
– Og hva var det som ble spist?
– Det ble sannsynligvis slaktet og spist mye hest, sier Sigurdsson.
– Det er kjøtt som er knyttet til Odin. Så spiste man også alt annet kjøtt, men hestekjøtt er det man sterkest kobler opp mot den førkristelige kulten.
I Gulatingloven ble det lagt ned forbud mot å spise hest. Det var trolig fordi det var knyttet til hedensk praksis.
– Det hadde nok også å gjøre med at hesten var veldig viktig som arbeidsdyr og transportmiddel, sier Elise Kleivane.I «Håkon den godes saga» forteller Snorre om da kongen skulle delta på høstblot på Lade. Men Håkon vegret seg mot å ta del i trøndernes tradisjoner. Han var oppvokst i England og var kristen.
På festen drakk han øl av hornet, men gjorde korstegn først. Noen av bøndene ble skeptiske. «Hvorfor gjør kongen slik?» Sigurd jarl forsvarte Håkon: «Han gjorde hammer-merke», løy han.
