Dette foredraget handler om samene. Først vil vi se litt på betydningen av ordet sapmi, deretter skal vi høre litt om hvor vi finner samene og hvor mange det er som tilhører denne etniske gruppen. Videre skal vi se på den tradisjonelle samiske samfunnsordningen, det såkalte siida-systemet. Så skal vi ta for oss koloniseringen og fornorskingspolitikken overfor samene i Norge og deretter den nye samepolitikken etter andre verdenskrig. Til slutt skal vi se på religion blant samene.

Begrepet sapmi

Ordet same kommer av sapmi. Dette begrepet har to betydninger. Det betegner for det første det geografiske territoriet eller området der samene tradisjonelt har bodd. Dessuten brukes ordet om den etniske folkegruppen samer.

Utbredelse og antall

Områdene med gammel samisk bosetning ligger på Nordkalotten. Nordkalotten er det området som i dag utgjør de nordligste delene av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Det totale antall samer i hele det samiske området i de fire landene blir gjerne anslått til ca. 75 000, men det varierer etter hvilke kriterier man bruker. Noen baserer sin samiske identitet på genetisk avstamning, noen baserer den på morsmål, og noen på personlige ønsker – eller på kombinasjoner av disse kriteriene. Mange samer ønsker heller ikke å være åpne om sin etnisitet fordi de helst ikke vil bli identifisert som samer. Det er Norge som har den største samiske befolkningen; det bor ca. 40 000 samer i Norge. De fleste bor i Nord-Norge, men det finnes også små sør-samiske samfunn helt ned til Hedmark fylke på Østlandet. Den kommunen i Norge, som har det største antall innbyggere med samisk avstamning, er faktisk Oslo. Samene i Oslo er imidlertid ikke alltid så lette å identifisere da de er blandet med den øvrige befolkningen.

Siida-systemet

De gamle samene var et fangst- og jegerfolk. De jaktet sammen i lag eller i grupper. Den gamle samiske samfunnsordningen var basert på det såkalte siida-systemet, der  ulike jaktlag eller familiegrupper slo seg sammen i større enheter og etablerte boplasser eller små samelandsbyer. Siidaene opererte med flere boplasser og flyttet fra en plass til en annen i løpet av året for å utnytte de naturressursene som det var mest av på stedet. Dette siida-systemet var noe av årsaken til at man unngikk altfor mange konfrontasjoner da koloniseringen av de samiske områdene satte inn for fullt. Når koloniherrene kom til et område, trakk nemlig sidaaene eller familiegruppene seg unna til en av de andre boplassene eller landsbyene for å unngå strid. Men samtidig fikk de selvfølgelig redusert sitt territorium og sin tilgang på dyr de kunne jakte på.

Kolonisering og fornorsking

Allerede tidlig ble samene utsatt for røvertokter og skattlegging fra folkene omkring seg. En del samegrupper måtte faktisk til tider betale skatt til tre forskjellige land.

Koloniseringen av de samiske områdene skjedde trinnvis. Den startet ute ved kysten og trakk seg gradvis innover i fjordene og opp langs elvene. Årsaken til at de samiske gruppene aldri greide å mobilisere noen større motstand mot koloniseringen, var at de bodde så spredt og derfor aldri greide å organisere seg i enheter som var store nok til å danne et forsvar mot kolonistene som tok fra dem territoriene deres.

Fra midten av 1800-tallet ble det innledet en linje i den norske kulturpolitikken overfor samene med stadig sterkere vekt på at de skulle bli norske eller fornorskes, og denne politikken stod fast helt til etter den andre verdenskrig. En viktig årsak til fornorskingspolitikken var den økende nasjonalfølelsen i Norge etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814. Fornorskingspolitikken fikk gjennomslag på flere områder, først og fremst i språkpolitikken. Samiske barn fikk undervisning bare på norsk i skolen, og ikke på sitt eget samiske språk, som er helt forskjellig fra norsk og beslektet med språk som finsk, estisk og ungarsk. Men også på andre områder gjorde fornorskingspolitikken seg gjeldende, f.eks i jordbrukspolitikken. Det het i jordloven av 1902 at norsk jord bare kunne selges til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk.

Nytt samepolitisk grunnlag

Etter andre verdenskrig utviklet det seg en linje i den offentlige politikken som brøt med fornorskingspolitikken. Den nye politikken kan bl.a. ses i sammenheng med FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948, som også inneholdt prinsipper om likestilling mellom kulturer. En rekke lover ble gitt for å styrke samenes rettigheter på ulike samfunnsområder: skole, kultur, sosialpolitikk, næringsutvikling og økonomisk politikk. I 1988 vedtok Stortinget å lage en egen sameparagraf i Grunnloven (paragraf 110a). Paragraf 110a slår fast at myndighetene skal legge forholdene til rette for at samene kan utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I 1989 ble det opprettet et eget Sameting, som er et representativt organ for samene i Norge.

Samtidig som samene har fått flere politiske og juridiske rettigheter, har det vokst fram en rekke organisasjoner og tiltak som arbeider for samiske interesser.  Det er etablert et Nordisk sameråd. Nordisk sameråd er et samarbeidsorgan for samepolitiske organisasjoner i alle de nordiske land, samisk har fått større plass i media med flere samiske sendinger i radio og på TV, og det har skjedd en oppblomstring av samisk litteratur og videre er flere samiske kulturinstitusjoner er etablert for å utvikle samisk håndverk, billedkunst, musikk og teater.

Religion

Den gamle samiske religionen var sjamanistisk, dvs. at sjamanen eller noaiden som samene kalte ham, var et forbindelsesledd mellom menneskene og gudene eller åndene. Når noaiden spilte på en tromme, kunne han si hva som skulle hende i framtiden og fikk dermed en posisjon som åndelig leder. Han var dessuten helbreder, sosialarbeider og historieforteller. Samene trodde at naturen hadde sjel, slik man også finner det hos mange andre naturfolk. Da kristne misjonærer begynte sin virksomhet blant samene, gikk de til angrep på mange av de gamle samiske religiøse tradisjonene. På Nordkalotten spredte det seg fra 1840-årene en religiøs bevegelse under ledelse av presten Lars Levi Læstadius. Denne bevegelsen hadde et konservativt syn på kristen tro og moral og arbeidet bl.a. mot bruk av alkohol som etter hvert var blitt et problem i den samiske befolkningen. Læstadius’ lære, læstadianismen, står fremdeles sterkt i den samiske befolkningen.

Avslutning

Samene er nå i ferd med å få en naturlig plass som urbefolkning i et flerkulturelt Norge, men det gjenstår ennå en del oppgaver for å sikre samene full integrering i det norske samfunnet.