Texto
Dynna-steinen har en særegen kildeverdi både på grunn av sin ikonografi og sitt tekstinnhold. Den spenner billedlig talt bro mellom hedendom og kristendom og viser den sterke kontinuiteten i slektas behov for gravminne. Steinen var opprinelig plassert på en gravhaug på gården Dynna i Gran; ikonografi og tekst viser at det dreiser seg om en minnestein fra tidlig kristen tid. Dynna-steinen lar to hadelandskvinner dukke frem fra historien, bautaen er reist av ei mor til minne om dattera. Teksten lyder: “Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møya på Hadeland”.
Innskriften og billedscenen på steinen representerer et interessant historisk dokument, den rommer både kvinne- og sosialhistorie, religionshistorie og teologi. Billedscenen er den eldste fremstillinga av juleevangeliet her i landet. Maria viser frem barnet til de hellige kongene som er kommet ridende for å finne barnet som stjerna på himmelen vitner om. Stjerna er risset inn på toppen av steinen. Dynna-steinen er datert til tidlig 1000-tall, ei tid da kongemakta og kirkens representanter prøvde å få makt over nordmennenes sinn. Men det er ikke en streng majestetisk guddom som Dynna-steinen melder om, det er det nyfødte barnet som står i sentrum.
Det at ei mor reiser et slikt minnesmerke over sin døde datter, er ei handling som skal sende flere signaler. Det dreier seg om skikker i samfunnets øverste lag, dette er et miljø med ressurser. Kanskje var dattera et særlig elsket barn som slekta hadde ventet seg mye av. Alt tyder på at mora var enke, Astrid kan ha vært eneste barn, og med denne innskriften blir det samtidig proklamert for omverdenen at mora nå er enearving til gårdens eiendommer.
I tillfeller der den døde ikke etterlot seg legeme, som ved krukning eller død utenlands, kunne slekta reise minnestein, en såkalt kenotaf, etter vedkommende. Dde gotlandske billedsteinene er tolket som kenotafer. Slekta kunne også reise haug, uten lik, som minne om et slektsmedlem som var omkommet utenlands, i kamp eller på sjøen.
Vocabulário
Observação: adjetivos estão em laranja, advérbios em verde, expressões acadêmicas em roxo, locuções em vermelho sublinhado, preposições em azul escuro, substantivos em negro sublinhado e verbos em azul claro.
Dynna-steinen har en særegen kildeverdi både på grunn av sin ikonografi og sitt tekstinnhold. Den spenner billedlig talt bro mellom hedendom og kristendom og viser den sterke kontinuiteten i slektas behov for gravminne. Steinen var opprinelig plassert på en gravhaug på gården Dynna i Gran; ikonografi og tekst viser at det dreiser seg om en minnestein fra tidlig kristen tid. Dynna-steinen lar to hadelandskvinner dukke frem fra historien, bautaen er reist av ei mor til minne om dattera. Teksten lyder: “Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møya på Hadeland”.
Innskriften og billedscenen på steinen representerer et interessant historisk dokument, den rommer både kvinne- og sosialhistorie, religionshistorie og teologi. Billedscenen er den eldste fremstillinga av juleevangeliet her i landet. Maria viser frem barnet til de hellige kongene som er kommet ridende for å finne barnet som stjerna på himmelen vitner om. Stjerna er risset inn på toppen av steinen. Dynna-steinen er datert til tidlig 1000-tall, ei tid da kongemakta og kirkens representanter prøvde å få makt over nordmennenes sinn. Men det er ikke en streng majestetisk guddom som Dynna-steinen melder om, det er det nyfødte barnet som står i sentrum.
Det at ei mor reiser et slikt minnesmerke over sin døde datter, er ei handling som skal sende flere signaler. Det dreier seg om skikker i samfunnets øverste lag, dette er et miljø med ressurser. Kanskje var dattera et særlig elsket barn som slekta hadde ventet seg mye av. Alt tyder på at mora var enke, Astrid kan ha vært eneste barn, og med denne innskriften blir det samtidig proklamert for omverdenen at mora nå er enearving til gårdens eiendommer.
I tillfeller der den døde ikke etterlot seg legeme, som ved krukning eller død utenlands, kunne slekta reise minnestein, en såkalt kenotaf, etter vedkommende. De gotlandske billedsteinene er tolket som kenotafer. Slekta kunne også reise haug, uten lik, som minne om et slektsmedlem som var omkommet utenlands, i kamp eller på sjøen.
Gramática e estrutura
1. A respeito da construção acadêmica desse texto, encontramos alguns verbos típicos: å representere “representar”, å romme “abranger”, å dreie seg om “tratar-se de” e å tyde på “indicar”.
2. O uso de passivas também deixa o texto mais avançado:
det blir proklamert for omverdenen at “é proclamado para o exterior que…”
bautaen er reist av ei mor “o memorial fúnebre foi erigido por uma mãe”
stjerna er risset inn på toppen av steinen “a estrela foi gravada no topo da pedra”
Dynna-steinen er datert til tidlig 1000-tall “a pedra Dynna foi datada no início do séc. XI”
De gotlandske billedsteinene er tolket som kenotafer. “As pedras com imagens da Gotlândia são interpretadas como cenotáfios”
Steinen var opprinelig plassert på en gravhaug […] “A pedra foi inicialmente locoada em um monte fúnebre”
O trecho em que há var omkommet não é passivo. O verbo omkomme pode ter como verbo auxiliar “være” ao criar particípios. Ele está na forma mais que perfeita:
Slekta kunne også reise haug, uten lik, som minne om et slektsmedlem som var omkommet utenlands, i kamp eller på sjoen.
“A família podia também erigir montes, sem o corpo, como memória de um membro de família que teria morrido no estrangeiro, em batalha ou no mar.
Outra frase em mais que perfeito seria:
Kanskje var dattera et særlig elsket barn som slekta hadde ventet seg mye av.
“Talvez a filha era uma criança especialmente amada que da qual a família tinha esperado bastante”.
Substantivos
Tab #2
Substantivos
| 1. | Det finnes noen på jorda som ikke ville brydd seg om sola forsvant | Ciência | forskning.no |
|---|
Tab #2
Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.