Texto original


Texto analisado


Texto traduzido

Texto original

Trecho de livro de Michael Schulte e Henrik Williams (Norsk språkhistorie – Tidslinjer, Agnete Nesse (org.), Novus forlag, 2018, p. 54-56)

Norge som rike med språklige særdrag vokser først frem i vikingtiden. Men allerede i den urnordiske perioden sporer vi dialektale differensieringsprosesser i det nordiske språkområdet som skyter fart i senurnordisk tid, d.v.s. i perioden 500-700 e.Kr. 

En omdiskutert forklaringsfaktor for endringsprosessene i senurnordisk tid er den justinianske pesten. Pesten herjet i Konstantinopel 541-542 rundt hundre år etter Romas og Vestromerrikets fall, og ble beskrevet av historikeren Prokopios (499-565 e.Kr.) fra det gamle Bysants, nå Istanbul (se nærmere Retief & Cilliers 2005; Rosen 2007). Pesten rammet hele det østlige middelhavsområdet og spredde seg i ulike retninger. En etterfølgende pestbølge kom i 588 e.Kr. og nådde i hvert fall til det nåværende Frankrike og Tyskland. I tiden etter at Vestromerriket gikk i oppløsning, ble handelsveiene nordover og sørover lagt om. De store språkendringene i den germanske synkopetiden må trolig ses i sammenheng med disse hendelsene. Flere paralleller mellom den justinianske pesten og Svartedauden i det 14. århundre melder seg. I begge tilfeller er det sannsynligvis tale om Yersinia Pestis, som utløste populasjonsfallet, og begge de to epidemiene kan — ad indirekte vei — ha vært pådrivskrefter for språkendringene i senurnordisk og i mellomnorsk (se 5.2 i kap. 5). Språkhistorisk sett er det ikke epidemien i seg selv som er en skjellsettende begivenhet, men heller de varige samfunnsmessige konsekvensene av en plutselig nedgang i folketallet og en påfølgende samfunnskollaps. I hvert fall finnes flere eksempler på at katastrofer, befolkningsfall og sosial uro kan akselerere språkendringer (sml. Trudgill 2011: 9— 13). En katastrofe, som pesten, kan føre til at språksystemet, ikke minst bøyningsmorfologien, forenkles som følge av manglende kontinuitet mellom generasjonene, når barn mister sine foreldre innen deres språktilegnelse er fullbyrdet. 

Migrasjon regnes tradisjonelt som en avgjørende faktor for språkendringer, noe som også manifesterer seg i termen folkevandringstid. Mæhlum (1999: 95-103) avviser imidlertid at migrasjon skal ha kunnet utløse de store endringene i synkopetiden. Mot en migrasjonsforklaring for synkopetiden kan det blant annet nevnes at det ikke finnes noen klare indisier i det arkeologiske materialet som tilsier at populasjonsfallet henger sammen med en folkevandring. Det er derimot tydelige indisier på interne migrasjoner i Norden i den språklig sett stabile tiden før 500, dvs. romertid og folkevandringstid, og både danske våpenofferfunn og de mange bygdeborgene fra yngre romertid (200-600 e.Kr.) vitner om at dette har vært turbulente tider. Blant annet forteller Prokopius om en gruppe heruler som vendte tilbake til Thule etter at deres rike hadde falt for langobardene (sml. Dewing 1919: 416).

Det var ikke bare Norge som ble rammet av det store sammenbruddet som Heather (2010: 371—73) omtaler som germansk samfunnskollaps. Heather (2010) tolker denne nedgangstiden i lys av Romerrikets fall. Siden vi mangler direkte historiske kilder for å belyse samfunnsforholdene i denne perioden, er vi avhengige av arkeologiske undersøkelser (sml. Solberg 2003, Imer 2015 a). I et arkeologisk perspektiv befinner vi oss i jernalderen, som strekker seg over perioden ca. 500 f. Kr. til 1050 e.Kr. Periodeskiftet mellom eldre og yngre jernalder settes vanligvis rundt 550 e.Kr. Arkeologisk sammenfaller denne perioden med diskontinuitet i det arkeologiske materialet, ødegårdsdannelse og en nedgang i folketallet (sml. Solberg 2003: 176-202). Arkeologene nevner minst tre kriterier til støtte for en nedgangstid i denne epoken:

1. nedgang i leirkarproduksjonen (keramikkfunn)

2. nedgang i tallet på gravfunn og endringer i gravutstyret (sml. Eggja)

3. nedgang i folketallet og demografiske endringer, særlig på Sørvestlandet

På midten av 500-tallet registrerer vi en rekke kunsthistoriske og kulturhistoriske endringer, ikke minst i kunststil og våpenteknologi (sml. Solberg 1984). Kunsthistorikere nevner særlig utviklingen av dyreornamentikk som preger den kommende vikingtidens kunststil. Det som er vel så viktig å merke seg, er at arkeologene ikke bare registrerer en kraftig nedgang i tallet på gravfunn, men også i selve gravutstyret (sml. Solberg 2003). Graver under flat mark med lite gravgods er typiske blant annet for Vestlandet i 7. århundre. I så måte er runehellen fra Eggja et tydelig eksempel (sml. bolk 5.3.3).

Disse endringene kombinert med de mange ødegårdene på Sørvestlandet har avfødt teser om befolkningsnedgang. Vi har dessverre forholdsvis lite kjennskap til bosetningsstrukturen i Norge i den eldste tiden før 700 e.Kr., men bosetningen på Sørvestlandet hadde trolig nådd et metningspunkt i den såkalte folkevandrings-tiden (ca. 400—550). Et holdepunkt er pollenanalyser som tyder på at kyststrøkene vestpå er blitt fullt avskoget ut på 500-tallet. I så måte er 600-tallet på Sørlandet og Vestlandet en kulminasjonstid hvor gårdene ble avfolket, som følge av enten ressurs- og matmangel, krigeriske handlinger eller pest. Først på 700-tallet registreres det befolkningsøkning på ny i de samme regionene.
Det er nettopp på 600-tallet at konsekvensene av den justinianske pestbølgen burde ha vist seg i Norge. Det registreres en tydelig nedgang i folketallet på Sør-og Vestlandet, mens de demografiske forholdene på Østlandet, i Nord-Norge og Trøndelag tyder på en mer eller mindre kontinuerlig ekspansjon gjennom hele perioden. Selv om vi mangler basale demografiske informasjoner, bør det forutsettes store ulikheter i befolkningsutviklingen fra region til region.

Til støtte for et felles nordvestgermansk kontinuum som ligger forut for den urnordiske perioden, nevnes de eldste omlydstendensene i germansk, dvs. a-omlyd og eldre i-omlyd.

Disse to vertikale assimilasjonsprossessene er gjennomført i de eldste runeinnskrifter, mens de glimrer med sitt fravær i en del germanske lånord i finsk og i det gamle gotiske språket; sml. gotiske a-stammer, guþ m. ‘gud’, gulþ n. ‘gull’, juk n. ‘åk’. A-omlyd skaper et nytt fonem /o/ i hele det nordvestgermanske språkområdet.

Selv om vi skal se at det er forholdsvis svake holdepunkter som støtter termen urnordisk, har vi i dette verket valgt å holde fast ved denne fellesnevneren. Det må likevel sies at termen er uheldig i den forstand at den sikter til et rent rekonstruert språk, et protospråk på lik linje med urgermansk eller urindoeuropeisk. En støtte til den språklige analysen og rekonstruksjonen er at det faktisk finnes runeinnskrifter og andre typer kildemateriale, om enn formelaktige og språklig sett lite dekkende. Her skal det til slutt nevnes at Nielsen (2000) prøver å unngå dette terminologiske dilemmaet ved å ta utgangspunkt i selve skriftsystemet. Termen Early Runic (‘tidlig runespråk’) i hans fremstilling tilsvarer nordvestgermansk. Et annet løsningsforslag fremmer Oskar Bandle (2002) i det store samleverket The Nordic Languages, der forfatterne bruker termen Ancient Nordic som dekker perioden ca. 150—700 e.Kr. og anvendes synonymt med Proto-Nordic (se særlig Nielsen 2002: 618).

Referanseliste
Bandle, Oscar, Kurt Braunmüller, Ernst Håkon Jahr, Allan Karker, Hans-Peter Naumann, Ulf telemann, Lennart Elmevik & Gun Widmark (red.) 2002. The Nordic Languages. An International handbook of the history of the North Germanic Languages. Bd. 1. Handbücher zur Sprach- und Kommunikationswissenschaft 22.1. Berlin: Walter de Gruyter.
Nedoma, Robert. 1995. Die Innschrift auf dem Helm B von Negau. Möglichkeiten und Grenzen der Deutung norditalischer epigraphischer Denkmäler. Wien: Fassbaender
Nielsen, Hans Frede 2000. The Early Runic language of Scandinavia. Studies in Germanic dialect geography. Indogermanische Bibliothek, Reihe 1. Heidelberg: Winter.
Nielsen, Hans Frede 2002. “Delimitation of Ancient Nordic from Common Germanic and Old Nordic.” I: Bandle mfl. (red) 615-619.
Stearns Jr., MacDonald. 1978. Crimean Gothic. Analysis and etymology of the corpus. Studia linguistica et philologica, 6. Saratoga, California: Anma Libri.

Texto analisado

Em azul: substantivos
Em verde: advérbios
Em preto: verbos
Em roxo: locuções
Em laranja: adjetivos
Em vermelho: preposições
Em verde claro: subjunções

En rekke navn hører til blant de tidligste historiske spor fra germansk, nedtegnet av Tacitus i hans berømte verk Germania i det første århundre e.Kr., og innskriften på den såkalte Negauhjelmen B fra Nord-Italia med lesningen HARIGASTITEIVA er et annet tidlig spor. Innskriften er skrevet med et norditalsk (etruskisk) alfabet og dateres grovt til tiden 450—100 f.Kr. (se Nedoma 1995). Hjelmens innskrift kan tolkes som harigasti teiva (urgerm. *harja-gastiz *teiwaz) hvor siste ordet gjenfinnes i navnet på den norrøne guden Tyr. Innskriften er antakelig det eldste eksempel på den germanske lydforskyvningen og vestgermansk tap av *-z. Omkring begynnelsen av eller kort tid etter vår tidsregning ser det ut som om de germanske språk har skilt seg i to hovedgrupper: på den ene siden østgermansk eller gotisk og på den andre nordvestgermansk, som er opprinnelsen til de nordgermanske og vestgermanske språk. De østgermanske språk er utdødd, men så sent som på 1700-tallet ble det snakket krimgotisk, en dialekt av gotisk som ble talt av krimgoterne, i noen områder på Krim (se Stearns 1978). Fra vestgoterne har vi overlevert deler av biskop Wulfilas bibeloversettelse fra ca. 350 e.Kr., som antagelig ble redigert av Wulfila. Krimgotisk inntar på grunn av sin lydutvikling en mellomposisjon mellom nordvestgermansk og østgermansk, og dets dialektale tilhørighet i stamtremodellen er omdiskutert.

Nordvestgermansk danner et felles grunnlag for alle nord- og vestgermanske språk og dialekter. Av vestgermanske språk kan nevnes gammelengelsk, nederlandsk, frisisk som ble talt i de kystnære områder av Nederland og Niedersachsen og senere på vestkysten av Slesvig og øyene utenfor, nedertysk i de nordre delene av det nåværende Tyskland, og høytysk, som er standardspråket i det nåværende Tyskland, Østerrike og Sveits. Nordgermansk var språket til svéar, danir og nordmenn, med vikingtidens øykolonier vest i havet. Nordgermansk hadde flere viktige trekk felles med vestgermansk, for eksempel den trykksterke overgangen fra ē til ā mens gotisk beholdt ē-vokalismen, sml. gno. ár, ghty. jār, geng. gēar mot got. jér. I figuren skisserer vi forholdene innenfor de nordvestgermanske språk i et trediagram hvor språkkontakt mellom nordsjøgermansk og nordisk antydes (se figuren, tilpasset etter Nielsen 2000).

Modellen antyder kontakten mellom de sørligere nordsjøgermanske dialektene og runespråket, d.e. Early Runic. Dette runespråket danner utgangspunktet for alle nordiske språk. Nordsjøgermansk (d.e. ingvæonisk) er forløperen for gammelsaksisk, gammelfrisisk, gammelnederfrankisk, gammelnederlandsk og gammelengelsk, men ikke gammelhøytysk. Dessuten er det omstridt om gammelsaksisk konstituerer en egen språkgren (sml. Krogh 1996). Konvergens-faktoren i form av utvandring innebærer en tilnærming mellom nordgermansk og nordsjøgermansk, som i sin tur er forløperen blant annet for gammelengelsk. Vi merker oss at nordsjøgermansk viser slående paralleller med runespråket, paralleller som i stor grad gjelder også gammelnorsk, men ikke gammelhøytysk. Et viktig moment i denne analysen er det trykksvake vokalsystemet. Hverken det trykksvake vokalsystemet i gammelengelsk eller gammelhøytysk kan direkte avledes fra urnordisk (sml. Nielsen 2000: 102—103, Nielsen 2006).

Urgermansk eller fellesgermansk utviklet seg først til et nordvestgermansk kontinuum før de nord- og vestgermanske språkene skilte lag. Til støtte for et felles nordvestgermansk kontinuum som ligger forut for den urnordiske perioden, nevnes de eldste omlydstendensene i germansk, dvs. a-omlyd og eldre i-omlyd. Disse to vertikale assimilasjonsprossessene er gjennomført i de eldste runeinnskrifter, mens de glimrer med sitt fravær i en del germanske lånord i finsk og i det gamle gotiske språket; sml. gotiske a-stammer, guþ m. ‘gud’, gulþ n. ‘gull’, juk n. ‘åk’. A-omlyd skaper et nytt fonem /o/ i hele det nordvestgermanske språkområdet.

Selv om vi skal se at det er forholdsvis svake holdepunkter som støtter termen urnordisk, har vi i dette verket valgt å holde fast ved denne fellesnevneren. Det må likevel sies at termen er uheldig i den forstand at den sikter til et rent rekonstruert språk, et protospråk på lik linje med urgermansk eller urindoeuropeisk. En støtte til den språklige analysen og rekonstruksjonen er at det faktisk finnes runeinnskrifter og andre typer kildemateriale, om enn formelaktige og språklig sett lite dekkende. Her skal det til slutt nevnes at Nielsen (2000) prøver å unngå dette terminologiske dilemmaet ved å ta utgangspunkt i selve skriftsystemet. Termen Early Runic (‘tidlig runespråk’) i hans fremstilling tilsvarer nordvestgermansk. Et annet løsningsforslag fremmer Oskar Bandle (2002) i det store samleverket The Nordic Languages, der forfatterne bruker termen Ancient Nordic som dekker perioden ca. 150—700 e.Kr. og anvendes synonymt med Proto-Nordic (se særlig Nielsen 2002: 618).

Vocabulário

Adjetivos
Advérbios
Locuções
Subjunções
Substantivos
Verbos
Adjetivos
dekkende – suficiente
kystnær – costeiro
omdiskutert – controverso
slående – contundente, que salta a vista
utdødd – extinto
Advérbios
grovt – em linhas gerais, aproximadamente
så sent som på/i – ainda no(a)
Locuções
i den forstand at – no sentido de que
på lik linje med – na mesma linha que
å danne et felles grunnlag for – formar uma base comum para
å danne utgangspunktet for – formar um ponto de partida para
å glimre med/ved sitt fravær – bilhar pela ausência
å skille lag (= å gå hver sin vei, gå fra hverandre) – separar-se
å ta utgangspunkt – tomar como ponto de partida
å være omstridt om... – ser controverso se…
Subjunções
om enn – ainda que
ved å (ta utgangspunkt) – ao (tomar como ponto de partida)
Substantivos
en forløper for – precursor de
ei fremstilling – apresentação; descrição; produção
et holdepunkt – base, ponto de referência
ei lydforskyvning (ling.) – mutação consonantal
ei tidsrening – nosso tempo/era; calendário
ei tilnærming – aproximação
Verbos
å avlede fra – derivar de
å fremme – 1. fomentar, promover, estimular; 2. apresentar
å gjenfinne – reencontrar
å holde fast ved – manter-se fiel a, conservar
å innta – 1. ingerir; 2. ocupar; 3. conquistar
å ligge forut for – estar/se localizar anteriormente a
å merke seg – anotar, reparar
å nedtegne – anotar, apontar
å overlevere – entregar, passar
å sikte til – referir-se a
å skissere – dar uma ideia; esboçar

Gramática

Não há muito o que considerar neste texto, uma vez que é de nível avançado e, aqueles que tem nível para compreendê-lo, não teriam dificuldades em entender a gramática. No entanto, há alguns pontos a comentar:
a subjunção ved å: ela tem o  sentido de “ao….” no português. Portanto, na frase: han prøver å unngå dette terminologiske dilemmaet ved å ta utgangspunkt… “ele tenta evitar esse dilema terminológico ao tomar como ponto de partida…”
a subjunção om enn: ela tem o sentido de “ainda que”, portanto, na frase om enn formelaktige og språklig sett lite dekkende “ainda que formal e linguisticamente visto pouco suficiente”

Tradução

Uma sequência de nomes está entre os primeiros traços históricos do germânico, registrados por Tácito em sua famosa obra Germania do primeiro século d.C.; e a inscrição no chamado Elmo de Negau B do norte da Itália, com a palavra HARIGASTITEIVA, é um outro indício antigo. A inscrição está escrita em um alfabeto do norte da Itália (etrusco) e é datada aproximadamente entre 100 a.C. e 400 dC. (veja Nedoma 1995). A inscrição do capacete pode ser interpretada como harigasti (proto germânico *harja-gastiz *teiwaz) onde a última palavra é relacionada com o nome do deus nórdico Tyr.

A inscrição é provavelmente o exemplo mais antigo da mutação consonantal germânica (Lei de Grimm) e da perda do *-z no germânico ocidental. Por volta do começo ou logo após o nosso tempo, as línguas germânicas parecem ter se separado em dois grupos principais: por um lado, germânico oriental ou gótico e, no outro lado, o germânico do noroeste, que é a origem das línguas germânicas setentrionais e germânicas ocidentais. As línguas germânicas orientais estão extintas, mas ainda no século XVIII, o gótico da Crimeia, um dialeto do gótico que era falado pelo povo da Crimeia, era falado em algumas áreas da Crimeia (ver Stearns, 1978). Dos visigodos, temos partes da tradução da Bíblia do bispo Wulfila de cerca de 350 d.C., que provavelmente também foi editada por Wulfila. O gótico da Crimeia ocupa, por causa de seu desenvolvimento sonoro, uma posição intermediária entre o germânico do noroeste e o germânico oriental, e sua afiliação dialetal no modelo da árvore genealógica é debatida.

O germânico do noroeste forma uma base comum para todas as línguas e dialetos germânicos do norte e do oeste. Das línguas germânicas ocidentais podemos citar o inglês antigo, o holandês, o frísio falado nas zonas costeiras dos Países Baixos e da Baixa Saxônia e, mais tarde, na costa ocidental de Schleswig e nas ilhas ao redor, também o baixo-alemão nas partes mais setentrionais da atual Alemanha e o alto-alemão, que é a língua oficial nos países Alemanha, Áustria e Suíça. O germânico do norte era a língua dos suecos, dinamarqueses e noruegueses, com as colônias da Era Viking no Mar do Norte. O germânico do Norte tinha várias características importantes em comum com o germânico ocidental, por exemplo, a transição da vogal tônica ē para ā, enquanto o gótico manteve o ē, compare com o antigo nórdico ár, o antigo alto-alemão jār, o inglês antigo gēar, com o gótico jēr (todas as palavras significam “ano”). Na figura, descrevemos as condições nas línguas germânicas do Noroeste em um diagrama em forma de árvore, onde o contato linguístico entre o germânico do Mar do Norte e o nórdico são apresentados (ver figura, adaptado de acordo com Nielsen 2000).

O modelo sugere o contato entre os dialetos germânicos do Mar do Norte mais ao sul e a língua rúnica, quer dizer, o Early Runic. Esta língua rúnica forma o ponto de partida para todas as línguas nórdicas. O germânico do Mar do Norte (ou seja, o ingvaeonico) é o precursor do saxão antigo, do frísio antigo, do francês antigo, do holandês antigo e do inglês antigo, mas não do alto alemão antigo. Além do mais, é contestado se o saxão antigo constituiria um ramo linguístico separado (comp. Krogh 1996). O fator de convergência na forma de emigração implica uma aproximação entre o germânico do norte e o germânico do Mar do Norte, que por sua vez é o precursor, entre outras coisas, do inglês antigo. Notamos que o germânico do Mar do Norte mostra paralelos contundentes com a língua rúnica. São paralelos que se aplicam amplamente ao nórdico antigo, mas não ao alto-alemão antigo. Um fator importante nesta análise é o sistema vocálico das átonas. Nem o sistema vocálico das átonas no inglês antigo nem no alemão antigo podem ser derivados diretamente do proto-nórdico (Early Nordic) (cf. Nielsen 2000: 102-103, Nielsen 2006).

O germânico antigo ou germânico comum se desenvolveu primeiramente a um continuum germânico do noroeste antes que as línguas germânicas do norte e as do oeste se separassem. Em apoio a um continuum germânico do noroeste comum que precede o período de do proto-nórdico, é possível mencionar as tendências mais antigas de metafonia no germânico, ou seja, a metafonia do vogal a e a metafonia da vogal i. Esses dois processos de assimilação vertical são executados nas inscrições rúnicas mais antigas, enquanto se ausentam em algumas palavras emprestadas para o finlandês e na antiga língua gótica; comp. palavras com raiz em a no gótico: guþ m. ‘deus’, gulþ n. ‘ouro’, juk n. ‘jugo’. A metafonia da vogal a forma um novo fonema /o/ em toda a área linguística do germânico do noroeste.

Embora veremos que há pontos relativamente fracos que apoiam o termo “proto-nórdico”, neste trabalho (Norsk Språkhistorie – Tidslinjer) escolhemos nos ater a este denominador comum. É necessário, no entanto, afirmar que o termo é inapropriado no sentido de que se refere a uma linguagem puramente reconstruída, uma protolíngua semelhante à língua protogermânica e ao protoindo-europeu. Um suporte para a análise e reconstrução linguística é de que existem inscrições rúnicas e outros tipos de material fonte, ainda que formal e linguisticamente pouco suficientes. Aqui, finalmente, deve ser mencionado que Nielsen (2000) tenta evitar esse dilema terminológico, partindo do próprio sistema de escrita. O termo Early Runic em sua apresentação corresponde ao germânico do noroeste. Outra solução sugere Oskar Bandle (2002) no grande trabalho The Nordic Languages, onde os autores usam o termo Ancient Nordic, que abrange o período entre 150 e 700 d.C. e é usado como sinônimo de Proto-Nordic (ver especialmente Nielsen 2002: 618).

Bibliografia:
Bandle, Oscar, Kurt Braunmüller, Ernst Håkon Jahr, Allan Karker, Hans-Peter Naumann, Ulf telemann, Lennart Elmevik & Gun Widmark (red.) 2002. The Nordic Languages. An International handbook of the history of the North Germanic Languages. Bd. 1. Handbücher zur Sprach- und Kommunikationswissenschaft 22.1. Berlin: Walter de Gruyter.

Nedoma, Robert. 1995. Die Innschrift auf dem Helm B von Negau. Möglichkeiten und Grenzen der Deutung norditalischer epigraphischer Denkmäler. Wien: Fassbaender

Nielsen, Hans Frede 2000. The Early Runic language of Scandinavia. Studies in Germanic dialect geography. Indogermanische Bibliothek, Reihe 1. Heidelberg: Winter.

Nielsen, Hans Frede 2002. “Delimitation of Ancient Nordic from Common Germanic and Old Nordic.” I: Bandle mfl. (red) 615-619.

Stearns Jr., MacDonald. 1978. Crimean Gothic. Analysis and etymology of the corpus. Studia linguistica et philologica, 6. Saratoga, California: Anma Libri.