Texto original
Texto analisado
Texto traduzido
Texto original
Texto de Hans Jacob Orning, do site Norgehistorie (da Universidade de Oslo).
Tradução e análise de Yuri Fabri Venancio
Høsten 1349 kom pesten til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.
Middelalderens mennesker var ikke ukjente med sykdom og epidemier. Men ingen epidemier kan måle seg i omfang med pesten. Den siste registrerte pestepidemien i Europa før svartedauden inntraff midt på 500-tallet. Siden den gang hadde folketallet i Europa mangedoblet seg.
Svartedauden kom til Europa fra handelsrutene langs Silkeveien. Europa var midt på 1300-tallet tett befolket, mange mener opp mot tålegrensen for naturressursene. Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt.
Fra Middelhavet spredte pesten seg til Vest-Europa og videre til Skandinavia i løpet av to år. Trolig var det et engelsk skip som brakte epidemien til Bergen, men det kan ha vært et annet utbrudd på Østlandet omtrent samtidig. I løpet av kort tid tok svartedauden livet av omtrent en tredjedel av befolkningen i Norge.
Flere epidemier
Svartedauden er det første utbruddet av pest i senmiddelalderen, og sannsynligvis det som tok flest liv. Det viktige med pesten er likevel ikke dette ene utbruddet – i så fall kunne befolkningen raskt ha tatt seg opp til det tidligere nivået igjen.
Det avgjørende med pesten er at den kom igjen og igjen. I motsetning til andre epidemiske sykdommer, som influensa, tyfoidfeber og meslinger, rammet pesten omtrent like hardt hver gang den blusset opp. Grunnen er at pest spres via dyr. Pestinfiserte lopper har rotter som naturlige verter og søker over til mennesker først når rottene dør i stort antall. Dette gjør at mennesker ikke bygger opp resistens mot pest på samme måte som mot andre sykdommer.
Pesten forsvinner
Trolig gikk det ikke ett tiår uten at pesten herjet et sted i Europa. I Norge er perioden kildefattig, men forskerne antar dette mønsteret også gjelder Norge. Resultatet var en langvarig befolkningsnedgang. Trolig var det først i andre halvdel av 1400-tallet at folketallet begynte å stige igjen.
Pesten fortsatte å komme tilbake helt fram til midten av 1600-tallet, men etter hvert ble dødstallene lavere. Én grunn var at myndighetene satte i verk karantene- og isoleringstiltak, en annen at svartrotta ble fortrengt av den mer folkesky brunrotta. Det er imidlertid usikkert hvorfor pesten gradvis rammet færre og til slutt forsvant.
RAMMET ALLE
Pesten rammet ikke bare langt flere enn andre epidemier. Den rammet også storfolk like hardt som fattige, som vanligvis var mer mottakelige for sykdommer fordi de ofte led av feil- og underernæring. Slik sett kan pesten kalles en mer «demokratisk» sykdom ved at den slo til mot folk uavhengig av stand.
Svært mange prester døde av pest fordi de skulle se til syke og døende. I Nidaros var erkebiskopen og alle korsbrødrene utenom én døde i 1351, så det var vanskelig å få valgt ny erkebiskop. Tjue år senere skrev erkebiskopen at 30 av 400 prester i stiftet var i live, resten var døde av pest.
EVIG FORSIKRING
Menneskene tolket pesten som en straff fra Gud. Kong Magnus Eriksson skrev til sine undersåtter høsten 1349 at «Gud for menneskenes skyld har kastet en stor plage over verden med brådød». Botemiddelet var bønn og faste – og å betale en penning til kongen for å hedre Gud.
Menneskene tydde til kirken som aldri før. Bevarte testamenter viser at mange gav jord til kirken. Som motytelse fikk giveren lest sjelemesser over seg på dødsdagen og hadde dermed større muligheter for å oppnå frelse. Kirkens eiendommer økte i senmiddelalderen fra 40 til 47 prosent av all jord i landet, hovedsakelig som en følge av slike sjelegaver.
PESTEN OG «NORGES NEDGANG»
Ble Norge særlig hardt rammet av pesten? Spørsmålet har blitt diskutert blant norske historikere i en årrekke, fordi senmiddelalderen også er perioden da Norge mistet den politiske selvstendigheten landet hadde opparbeidet seg i høymiddelalderen.
Det er liten grunn til å tro at pesten tok livet av prosentvis flere i Norge enn i de andre landene i Skandinavia. De politiske følgene av befolkningsnedgangen kan imidlertid ha blitt mer vidtrekkende i Norge enn i nabolandene, fordi Norge fra naturens side er det vanskeligste landet å drive jordbruk i. Dermed bidro epidemiene til å redusere det allerede nokså skrinne overskuddet eliten kunne hente ut av jordbruket.
Texto analisado
Em azul: substantivos
Em verde: advérbios
Em preto: verbos
Em roxo: locuções
Em laranja: adjetivos
Em vermelho: preposições
Em verde claro: subjunções
Høsten 1349 kom pesten til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.
Middelalderens mennesker var ikke ukjente med sykdom og epidemier. Men ingen epidemier kan måle seg i omfang med pesten. Den siste registrerte pestepidemien i Europa før svartedauden inntraff midt på 500-tallet. Siden den gang hadde folketallet i Europa mangedoblet seg.
Svartedauden kom til Europa fra handelsrutene langs Silkeveien. Europa var midt på 1300-tallet tett befolket, mange mener opp mot tålegrensen for naturressursene. Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt.
Fra Middelhavet spredte pesten seg til Vest-Europa og videre til Skandinavia i løpet av to år. Trolig var det et engelsk skip som brakte epidemien til Bergen, men det kan ha vært et annet utbrudd på Østlandet omtrent samtidig. I løpet av kort tid tok svartedauden livet av omtrent en tredjedel av befolkningen i Norge.
FLERE EPIDEMIER
Svartedauden er det første utbruddet av pest i senmiddelalderen, og sannsynligvis det som tok flest liv. Det viktige med pesten er likevel ikke dette ene utbruddet – i så fall kunne befolkningen raskt ha tatt seg opp til det tidligere nivået igjen.
Det avgjørende med pesten er at den kom igjen og igjen. I motsetning til andre epidemiske sykdommer, som influensa, tyfoidfeber og meslinger, rammet pesten omtrent like hardt hver gang den blusset opp. Grunnen er at pest spres via dyr. Pestinfiserte lopper har rotter som naturlige verter og søker over til mennesker først når rottene dør i stort antall. Dette gjør at mennesker ikke bygger opp resistens mot pest på samme måte som mot andre sykdommer.
PESTEN FORSVINNER
Trolig gikk det ikke ett tiår uten at pesten herjet et sted i Europa. I Norge er perioden kildefattig, men forskerne antar dette mønsteret også gjelder Norge. Resultatet var en langvarig befolkningsnedgang. Trolig var det først i andre halvdel av 1400-tallet at folketallet begynte å stige igjen.
Pesten fortsatte å komme tilbake helt fram til midten av 1600-tallet, men etter hvert ble dødstallene lavere. Én grunn var at myndighetene satte i verk karantene- og isoleringstiltak, en annen at svartrotta ble fortrengt av den mer folkesky brunrotta. Det er imidlertid usikkert hvorfor pesten gradvis rammet færre og til slutt forsvant.
RAMMET ALLE
Pesten rammet ikke bare langt flere enn andre epidemier. Den rammet også storfolk like hardt som fattige, som vanligvis var mer mottakelige for sykdommer fordi de ofte led av feil- og underernæring. Slik sett kan pesten kalles en mer «demokratisk» sykdom ved at den slo til mot folk uavhengig av stand.
Svært mange prester døde av pest fordi de skulle se til syke og døende. I Nidaros var erkebiskopen og alle korsbrødrene utenom én døde i 1351, så det var vanskelig å få valgt ny erkebiskop. Tjue år senere skrev erkebiskopen at 30 av 400 prester i stiftet var i live, resten var døde av pest.
EVIG FORSIKRING
Menneskene tolket pesten som en straff fra Gud. Kong Magnus Eriksson skrev til sine undersåtter høsten 1349 at «Gud for menneskenes skyld har kastet en stor plage over verden med brådød». Botemiddelet var bønn og faste – og å betale en penning til kongen for å hedre Gud.
Menneskene tydde til kirken som aldri før. Bevarte testamenter viser at mange gav jord til kirken. Som motytelse fikk giveren lest sjelemesser over seg på dødsdagen og hadde dermed større muligheter for å oppnå frelse. Kirkens eiendommer økte i senmiddelalderen fra 40 til 47 prosent av all jord i landet, hovedsakelig som en følge av slike sjelegaver.
PESTEN OG «NORGES NEDGANG»
Ble Norge særlig hardt rammet av pesten? Spørsmålet har blitt diskutert blant norske historikere i en årrekke, fordi senmiddelalderen også er perioden da Norge mistet den politiske selvstendigheten landet hadde opparbeidet seg i høymiddelalderen.
Det er liten grunn til å tro at pesten tok livet av prosentvis flere i Norge enn i de andre landene i Skandinavia. De politiske følgene av befolkningsnedgangen kan imidlertid ha blitt mer vidtrekkende i Norge enn i nabolandene, fordi Norge fra naturens side er det vanskeligste landet å drive jordbruk i. Dermed bidro epidemiene til å redusere det allerede nokså skrinne overskuddet eliten kunne hente ut av jordbruket.
Vocabulário
Adjetivos
Advérbios
Locuções
Preposições
Substantivos
Verbos
Subjunções
Adjetivos
brå – repentino
folkesky – acanhado, tímido (medo de pessoas)
kildefattig – pobre em fontes
skrinn – 1. magro, não saudável; 2. ruim, precário
sårbar for – vulnerável a – Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier
vidtrekkende – de grande alcance, de grande envergadura, extenso, transcendental
Advérbios
i live – em vida, vivo
siden den gang – desde aquela vez
Locuções
drive jordbruk – se engajar na agricultura
måle seg i omfang med – competir, igualar, ser equivalente na abrangência de – Men ingen epidemier kan måle seg i omfang med pesten
sette i verk – executar, por em obra, por em prática, realizar, efetuar, realizar
Preposições
fra [noe/noen]s (gen.) side – da parte de (algo/alguém)
fra naturens side – por natureza
utenom – (_unntatt) menos, com exceção de
Substantivos
botemiddel (n) – remédio, cura
faste (m) – jejum
frelse (m) – salvação, redenção
korsbror (m) – cônego
loppe (f) – pulga
motytelse – compensação, contrapartida
myndighet (m) – autoridade
overskudd – 1. superávit, lucro, saldo positivo; 2. excedente, excesso
sjelemesse (m) – réquiem
stand (m) – 1. (tilstand, stilling) estado, condição; 2. (= sosial gruppe) categoria/classe social; 3. (yrkesgruppe) grêmio, coletivo profissional
stift (n) – diocese
storfolk (n) – gente rica
tålegrense for (f) – limite de tolerância de – tålegrensen for naturressursene
underernæring (m) – subalimentação, subnutrição
undersått (m) – súbdito, súbdita
utbrudd (n) – 1. surto; 2. erupção (vulcânica); 3. exclamação
vert (m) – 1. anfitrião, senhorio; 2. (bio.) hospedeiro
Verbos
blusse opp – 1. atear-se, inflamar-se, de repente começar a queimar fortemente novamente; 2. iniciar-se de repente
bygge opp – 1. construir, edificar, consolidar; 2. desenvolver
fortrenge – 1. desalojar, deslocar; (psic.) reprimir
hedre – 1. homenagear, prestar homenagem; 2. honrar, venerar
herje – 1. devastar, assolar; 2. (med.) ir-se propagando [uma doença]
innebære – envolver, implicar; significar; ter como consequência
lide av – padecer de, sofrer de
opparbeide seg – construir, desenvolver sob o tempo
ramme – atingir
se til – cuidar, atender a; (ir) ver alguém
slå til – 1. dar um bofetão/porrada/murro/pancada; 2. (= gripe anledningen) aproveitar a deixa/oportunidade; 3. (= gå til aksjon) atuar com rapidez (em uma decisão); 4. (= gå til angrep) atacar, investir; 5. (= akseptere tilbud) aceitar uma oferta; 6. (= holde stikk, gå i oppfyllelse) dar certo, cumprir-se
ta seg (noe) igjen – recuperar alguém perdido
tolke – 1. interpretar; 2. (= forstå, oppfatte, se) conceber
ty til – recorrer a, socorrer-se/valer-se de; (= anvende, iverksette) aplicar (medidas, sanções)
Subjunções
ved at – porque
Gramática
Não há muito o que considerar neste texto, uma vez que é de nível avançado e, aqueles que tem nível para compreendê-lo, não teriam dificuldades em entender a gramática. No entanto, há alguns pontos a comentar:
a subjunção ved at: ela tem o sentido de “porque”, ou também pode se realizar uma tradução de “gerúndio, no português. Portanto, na frase: Slik sett kan pesten kalles en mer «demokratisk» sykdom ved at den slo til mot folk uavhengig av stand… “Dessa forma, a peste pode ser chamada de uma doença mais “democrática”, atacando pessoas independentemente do status social….(= porque atacava as pessoas independentemente do status social”.
o verbo få seguido de um outro verbo no particípio: essa estrutura indica que a ação conseguiu ser concluída, portanto, o verbo pode quase sempre ser traduzido por “conseguir”. Exemplo no texto: Så det var vanskelig å få valgt ny erkebiskop “Portanto foi difícil conseguir escolher um novo arcebispo.”
o pronome all: ele segue palavras masculinas incontáveis. Veja a frase contida no texto: Kirkens eiendommer økte i senmiddelalderen fra 40 til 47 prosent av all jord i landet, hovedsakelig som en følge av slike sjelegaver. A palava jord “terra” é incontável e masculina, então, a tradução “toda a terra” seria adequada.
Tradução
No outono de 1349, a peste chegou à Noruega. A praga viria para formar uma ruptura temporal, porque fez com que o crescimento a longo prazo do último milênio terminasse abruptamente.
Os homens medievais não eram desfamiliarizadas com doenças e epidemias. Mas nenhuma epidemia pode se comparar com a amplitude da peste. A última epidemia de peste registrada na Europa, antes da peste negra, ocorreu em meados do século VI. Desde então, a população da Europa se multiplicou.
A peste negra veio para a Europa a partir das rotas comerciais ao longo da Rota da Seda. A Europa estava densamente povoada em meados do século XIV, muitos acreditam que no limite tolerável dos recursos naturais. Isso fez com que a população ficasse vulnerável a epidemias, e as comunicações muito próximas fizeram com que as doenças se espalhassem rapidamente.
Do Mediterrâneo, a praga se espalhou para a Europa Ocidental e para a Escandinávia em dois anos. Provavelmente foi um navio inglês que levou a epidemia a Bergen, mas pode ter ocorrido um outro surto no leste da Noruega e mais ou menos na mesma época. Em pouco tempo, a peste negra matou cerca de um terço da população da Noruega.
MUITOS EPIDEMIAS
A peste negra é o primeiro surto de peste na Baixa Idade Média, e provavelmente a que mais tirou vidas. O importante sobre a peste, no entanto, não é este surto – nesse caso, a população poderia rapidamente ter se recuperado para o nível anterior à peste.
O mais decisivo sobre a peste é que ela veio repetidas vezes. Ao contrário de outras doenças epidêmicas, como a gripe, a febre tifóide e o sarampo, a peste atingia mais ou menos com a mesma intensidade toda vez que voltava. A razão é que a peste se espalha através dos animais. As pulgas infectadas com pragas têm ratos como hospedeiros naturais e só procuram humanos quando os ratos morrem em grande número. Isso significa que os humanos não desenvolvem resistência à peste da mesma maneira que outras doenças.
A PESTE DESAPARECE
Provavelmente não se passou uma década sem que a praga assolasse a Europa. Na Noruega, o período tem poucas fontes escritas, mas os pesquisadores assumem que esse padrão também se aplica à Noruega. O resultado foi um prolongado declínio da população. Provavelmente foi apenas na segunda metade do século XV que a população começou a crescer novamente.
A peste continuou a voltar até meados do século XVII, mas eventualmente o número de mortes caiu. Uma razão foi que as autoridades implantaram medidas de quarentena e de isolamento, um outro foi que os ratos negros foram deslocados pelos ratos marrons, que vivem mais longe da população. No entanto, é incerto porque a peste gradualmente passou a atingir menos e, eventualmente, desapareceu.
ATINGIA A TODOS
A peste não só afetou muito mais do que outras epidemias. Além do mais, ela atingiu a alta classe medieval, igualmente como fez com os pobres, que geralmente eram mais suscetíveis a doenças porque frequentemente sofriam de desnutrição e de alimentação inadequada. Dessa forma, a peste pode ser chamada de uma doença mais “democrática”, atacando pessoas independentemente do status social.
Muitos sacerdotes morreram de peste por cuidarem dos doentes e moribundos. Em Nidaros, o arcebispo e todos os cônegos, com exceção de um, morreram em 1351, por isso foi difícil conseguir eleger um novo arcebispo. Vinte anos depois, o arcebispo escreveu que 30 dos 400 sacerdotes da diocese estavam vivos, o restante morrera de peste.
ETERNA SEGURANÇA
Os homens interpretaram a peste como um castigo de Deus. O rei Magnus Eriksson escreveu aos seus súditos no outono de 1349 que “Deus, por conta dos homens, lançou uma grande praga sobre o mundo com a morte súbita”. A cura era a oração e o jejum – e pagar um penning (antiga moeda europeia usava na Idade Média) ao rei para honrar a Deus.
As pessoas recorreram à Igreja como nunca antes. Testamentos preservados mostram que muitos deram terra à Igreja. Em contrapartida, o doador recebia a leitura de uma Missa de Réquiem sobre si no dia da morte e, portanto, tinha maiores oportunidades de salvação. As propriedades da igreja aumentaram na Baixa Idade Média de 40 para 47 por cento de toda a terra no país, principalmente como resultado de tais doações de alma.
A PESTE E O “DECLÍNIO NA NORUEGA”
A Noruega foi atingida pela peste de maneira especialmente dura? A questão tem sido discutida entre os historiadores noruegueses por vários anos, porque a Baixa Idade Média também é o período em que a Noruega perdeu a independência política que o país havia conquistado na Alta Idade Média.
Há poucas razões para acreditar que a peste, de maneira percentual, tirou a vida de mais pessoas na Noruega do que nos outros países escandinavos. No entanto, as consequências políticas do declínio da população podem ter se tornado mais abrangentes na Noruega do que nos países vizinhos, porque a Noruega é, por natureza, o país mais difícil de se engajar na agricultura. Assim, a epidemia ajudou a reduzir o lucro já bastante precário que a elite poderia extrair da agricultura.
Bibliografia recomendada:
Ole Georg Moseng, Den flyktige pesten: vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid, Oslo 2006
Ole Jørgen Benedictow, The Medieval Demographic System of the Nordic Countries, Oslo 1996
Steinar Imsen, Norges nedgang, Oslo 2007