Este artigo trata da Grande Morte (ou também conhecida como Peste Negra) na Noruega.. Ele foi retirado do livro Norsk Historie (750-1735), de Moseng, O. G.; Opsahl, E.; Pettersen, G.; Sandmo, E. (p 282-284) e foi traduzido pelo fundador do site, Yuri Fabri Venancio
Den store manndauden
Mange samtidige beretninger reflekterer den redselen europeerne må ha overfor de epidemiene som opptrådte på 1340-tallet. En munk i cistercienserklosteret i Louth Park, Lincolnshire, England skrev:
I det Herrens år 1349 gav den allmektige Gud menneskeheten et dødelig slag (…) Dette slaget slo hele verden med overveldende redsel. Så stor pestilens hadde ikke vært sett, hørt eller omskrevet før dette. For mange mener at så mange mennesker ble ikke drept i Noas syndflod..
A grande Morte dos homens (ou a Peste Negra)
Muitos relatos desse período refletem o medo que os europeus devem ter tido das epidemias que ocorreram no ano de 1340. Um monge na Abadia Cisterciense em Louth Park, Lincolnshire, na Inglaterra escreveu:
Naquele ano do Senhor, em 1349, o Deus Todo-Poderoso deu um golpe mortal à humanidade (…) Essa batalha atingiu o mundo inteiro com um terror avassalador. Tal grande pestilência não havia sido vista, ouvida ou reescrita antes disso. Muitos acham que não foram tantas pessoas mortas no dilúvio de Noé.
Epidemien som nådde Norden i 1349, kan ha hatt utgangspunkt på slettelandet mellom Svartehavet og Kaspihavet, der de første utbruddene er registrert i 1346.I løpet av 1348 var stort sett hele Middelhavsområdet angrepet, og epidemien varte fram til 1352 da smitten hadde nådd Moskva og Kiev. Sykdommen kalles i våre dager ofte «Svartedauden», men et mer dekkende benevnelse er den som nordmennene selv brukte på 1300-tallet: Den store manndauden. Dette var den første av en lang rekke epidemier med en del fellestrekk som opptrådte hyppig i Vest-Europa fram til begynnelsen av 1700-tallet. I kildene finner vi mange flere beretninger om det første angrepet enn de seinere, trolig fordi det var den store manndauden som gjorde størst inntrykk.
A epidemia que chegou ao norte em 1349 pode ter tido seu ponto de saída na planície entre o Mar Negro e o Mar Cáspio, onde os primeiros surtos foram registrados em 1346. Durante o ano de 1348, quase todo o Mediterrâneo foi atacado, e a epidemia durou até 1352, quando a infecção atingiu Moscou e Kiev. Nos dias de hoje, a doença é frequentemente chamada de “Peste Negra”, mas existe um termo mais abrangente usado pelos próprios noruegueses no século XIV: A Grande Morte dos Homens. Esta foi a primeira de uma longa série de epidemias com algumas características comuns que ocorreram frequentemente na Europa Ocidental até o início do século XVIII. Nas fontes, encontramos muito mais relatos do primeiro surto do que dos posteriores, provavelmente porque foi a Grande Morte que causou a maior impacto.
Spredning til Norge: De islandske annalene og andre kilder
Det er ikke bevart noen egentlige øyenvitneskildringer av den store manndaudens herjinger i Norge. De eneste beretningene er det islandske annalister som står bak. Selv om annalene er skrevet på Island, hadde forfatteren av Lögmanns-annál, presten Einar Havlidesson, sannsynligvis nær kontakt med folk som hadde vært i Norge da. Han skriver om året 1349:
På denne tida kom en drepsott til alle nordlandene, så voldsom som man aldri hadde hørt om siden landene ble bebodd. (…) På samme tid seilte en kogge fra England med mange menn om bord, som la inn til Vågen i Bergen. Noe av lasten ble losset, og siden døde alle folkene om bord. Straks godset fra dette skipet kom opp i byen begynte folk i byen å dø. Da for sotten omkring i hele Norge og la landet øde slik at det bare levde en tredel av folkene igjen.
Difusão para a Noruega: os anais islandeses e outras fontes
Não foram preservados na Noruega relatos verdadeiros de testemunhas oculares sobre as destruições da Grande Morte. As únicas histórias por trás disso são os anais islandeses. Embora os anais tenham sido escritos na Islândia, o autor de Lögmanns-annál, o padre Einar Havlidesson, provavelmente tinha contato próximo com as pessoas que estiveram na Noruega na época. Ele escreve sobre o ano de 1349:
Nessa época, uma doença mortífera chegou a todos os países do norte, tão violenta que nunca ninguém tinha ouvido falar desde que as terras foram povoadas. (…) Ao mesmo tempo, uma coca (tipo de barco hanseático) navegou da Inglaterra com muitos homens a bordo, e se atracou em Vågen, em Bergen. Parte da carga foi descarregada e, a partir daí, todas as pessoas a bordo morreram. Assim que as mercadorias deste navio chegaram à cidade, as pessoas começaram a morrer. Em seguida, a peste se alastrou por toda a Noruega e deixou o país desolado, de modo que apenas um terço da população conseguiu sobreviver..
Flere detaljer får vi hos den anonyme forfatteren av den yngre Gottskalks annal Det fortelles her at mannefallet i Bergen var så stort at det kom 80 lik til en kirke på en dag, og videre at sju kirkesogn i Agder ble lagt øde på kort tid.
Det er liten tvil om at Einar Havlidesson har levert en beskrivelse av epidemiens angrep i Bergen som i sin kjerne er pålitelig. Han viser hvordan den spredte seg, og hvor den kom fra.
Samtidige engelske beretninger forteller at sykdommen dukket opp der sommeren 1348. Den nådde London tidlig på våren 1349, og spredte seg derfra nordover til byer som hadde regelmessige handelsforbindelser med Bergen. I dette området herjet manndauden hardt fra mai til september. I denne sammenhengen står derfor de islandske annalistenes påstand om at den kom til Bergen med et skip fra England til troende. På andre punkter er Einar Havlidesson beretning upålitelig. Når han skriver at det bare var en tredjedel igjen av befolkningen i Norge etter manndauden, er dette helt sikkert en overdrivelse. Enda mer er usannsynlig opplysningen i den samme annalen om at det bare levde 14 mennesker igjen i London. Det er lett å avvise slike påstander, men vi må samtidig være i stand til å tolke dem på en fruktbar måte. Einar kunne umulig ha oversikt over den totale dødeligheten i London, eller over hele Norge. Når han tyr til slike overdrivelser, må det tas som et uttrykk for den redsel og uhygge som folk følte: Massedød på dette nivået hadde aldri noen sett før. I en slik sammenheng kan derfor overdrivelsen likevel bli meningsfull.
Mais detalhes podem ser obtidos com o autor anônimo do anais de Gottskalk, de período posterior. Narra-se aqui que a mortalidade em Bergen foi tão grande que 80 cadáveres chegaram a uma igreja em um único dia e, ademais, sete paróquias de Agder foram assoladas em um curto período de tempo.
Não há dúvidas de que Einar Havlidesson tenha fornecido uma descrição confiável dos ataques da epidemia em Bergen. Ele mostra como ela se espalhou e de onde ela veio.
Relatos contemporâneos ingleses contam que a doença apareceu lá no verão de 1348. Chegou a Londres no início da primavera de 1349 e se espalhou de lá para o norte, onde se encontravam cidades que mantinham ligações comerciais regulares com Bergen. Nesta área, a grande Morte devastou cruelmente de maio a setembro. Nesse sentido, as alegações dos anais islandeses de que a peste chegou em Bergen por meio de um navio da Inglaterra é entendida como confiável. Em outros pontos, o relatório de Einar Havlidesson não é confiável. Quando ele escreve que apenas um terço da população norueguesa sobreviveu após a peste, nos parece certamente um exagero. Ainda mais improvável é a declaração, nos mesmos anais, de que apenas 14 pessoas sobreviveram em Londres. É fácil rejeitar tais afirmações; no entanto, devemos concomitantemente ser capazes de interpretá-las de maneira proveitosa. Einar não poderia ter uma visão geral da taxa de mortalidade total tanto Londres quanto de toda a Noruega. Quando ele recorre a tais exageros, devemos entender como uma expressão do medo e da inquietação que as pessoas sentiam: uma morte em massa desse nível ninguém nunca havia visto antes. Em vista disso, o exagero pode ser significativo em um contexto desse tipo.
Når vi vet at den store manndauden herjet i Nordøst-England fra mai til september 1349 og at dette var den mest sannsynlige smitteveien til Bergen, har vi et utgangspunkt for å si noe om når epidemien kom til Norge. Mest sannsynlig var den brutt ut i Bergen i begynnelsen av september. Islandske annaler gir også andre opplysninger, blant annet om norske biskoper som døde. Følger vi dem, ser det ut til at den store manndauden kom til Trondheim omkring begynnelsen av oktober, til Hamar i august og til Stavanger i januar.
Islendingene hadde best kontakt med de vestlige kystdistriktene i Norge, og det er forståelig at de ikke i noen særlig grad omtaler begivenheter sønnafjells. Til gjengjeld finnes det en håndfull brev hvor den store manndauden i de sørøstlige delene av Norge nevnes. Felles for dem alle er at de er skrevet ned til dels lang tid etter epidemien. Manndauden hadde vært en så dramatisk begivenhet at den ble stående som et tidsskille for hendelser langt tilbake i tida, og uttrykk som «i mann-daudesommeren» ble derfor i mange tiår brukt som et dateringsformular. Det betyr at historikerne må være ytterst forsiktige med å slutte at det var en epidemi i distriktet selv om manndauden nevnes. Vi har i det hele lite håndfast dokumentasjon på spredningsmønstre i Norge for denne første av de mange store epidemiene.
Sabendo que a Grande Morte devastou o nordeste da Inglaterra de maio a setembro de 1349 e que essa era a rota de infecção mais provável para Bergen, temos um ponto de partida que nos possibilita afirmar o momento em que a epidemia chegou na Noruega. Provavelmente, a peste entrou em surto em Bergen no início de setembro. Os anais islandeses também fornecem outras informações, inclusive sobre bispos noruegueses que perderam a vida. Se seguirmos tais informações, parece que a Grande Morte chegou em Trondheim por volta do início de outubro, em Hamar em agosto e em Stavanger em janeiro.
Os islandeses tinham mais contato com os distritos costeiros ocidentais da Noruega e é compreensível que eles não mencionem, em grande parte das narrativas, os eventos ocorridos no sudeste da Noruega. Em contrapartida, há um punhado de cartas em que a peste no sudeste da Noruega é mencionada. Uma característica comum a todas elas é que foram escritas, em parte, longo tempo após a epidemia. A grande Morte foi um evento tão dramático que se tornou um separador de tempo para eventos no passado, e termos como “no verão da Grande Morte” foram, em vista disso, usados por muitas décadas como uma forma de formulário de datação. Isso significa que os historiadores devem ser extremamente cuidadosos para concluir a ocorrência de uma epidemia em um determinado distrito, mesmo que a Grande Morte tenha sido mencionada. No geral, temos pouca documentação palpável sobre os padrões de dispersão na Noruega para esta primeira das muitas grandes epidemias.
Ett eneste brev er bevart der den store manndauden på Østlandet er datert noenlunde presist. Her stadfester tre menn at Magnhild Åsmundsdotter på gårde Hammar i Vågå oppgav ånden i manndauden alle helgens messeaften, altså 31 oktober. Det vi si at Nord-Gudbrandsdalen ble smittet to måneders tid etter Hamar og Bergen. På de vanlige ferdselsveiene i Norge i middelalderen kan epidemien i Vågå godt ha spredt seg fra Bergen. Det har vært lansert en hypotese om en uavhengig introduksjon av manndauden til Oslo året før Bergen, altså i 1348. Den bygger på svært tynt kildemateriale og kan knapt regnes for mer enn en spekulasjon.
Apenas uma carta está preservada em que a Grande Morte é mais ou menos datada de maneira precisa. Aqui, três homens confirmam que Magnhild Åsmundsdotter, na fazenda Hammar, em Vågå, renunciou ao seu próprio espírito no Dia de Todos os Santos, ou seja, em 31 de outubro. Isso significa que a região de Nord-Gudbrandsdalen foi atingida pela infecção dois meses após Hamar e Bergen. Nas estradas usuais na Noruega na Idade Média, a epidemia em Vågå pode muito bem ter se espalhado a partir de Bergen. Foi lançada uma hipótese sobre uma introdução independente da Grande Morte em Oslo no ano anterior a Bergen, ou seja, em 1348. Tal hipótese se baseia em fontes muito escassas e dificilmente pode ser considerada mais do que uma especulação.
Et inntrykk av den store manndauden som en massiv og omfattende epidemi, får vi også gjennom en befaling som Norges og Sveriges konge Magnus Eriksson utstedte seint på høsten 1349. Han satt i nærheten av dagens Gøteborg, og så med redsel at epidemien nærmet seg Sverige:
… for menneskenes synders skyld har Gud kastet en stor pest ut i verden med brå død, slik at mesteparten av de folkene i landene som ligger vestenfor vårt land, er døde av pesten, som nå er brutt ut i hele Norge og i Halland og som nå ventes hit…
… por causa dos pecados do homem, Deus lançou uma grande peste com morte súbita ao mundo, de modo que a maioria dos povos dos países que ficam a oeste de nosso país, estão morrendo com esta peste, que agora está espalhada por toda a Noruega e em Halland e, que agora, é esperada aqui… .
Kongen kjente åpenbart til utbruddene av det de kalte pest i England og pa Vesterhavsøyene. Da kong Magnus utstedte diplomet, var deler av Norge og Danmark heijet av den store manndauden. Kongen kunne gjøre lite annet enn å vente. I løpet av 1350 var også Sverige angrepet.
O rei obviamente tinha conhecimento dos surtos daquilo que eles chamavam de peste na Inglaterra e nas ilhas do Pacífico. Quando o rei Magnus emitiu o diploma, partes da Noruega e da Dinamarca já haviam sido assoladas pela Grande Morte. O rei não pôde fazer nada além de esperar. Durante 1350, a Suécia também foi infectada.
