(retirado do livro Norsk historie de Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, 2011)

“Vikingtida” kjennetegnes av at tusenvis av mennesker drog ut fra Norden – områdene som i dag stort sett utgjøres av Danmark, Sverige og Norge — først og fremst for å skaffe seg gods og ære gjennom plyndring, men også for å drive handel og for å bosette seg. Alle områder som var tilgjengelige for skipene deres, ble berørt av disse aktivitetene, fra Amerika i vest til Kaspihavet og Palestina i øst, fra Grønland, Island og Kvitsjøen i nord til Afrika i sør. De som kom hjem, hadde med seg «eventyrlige skatter av gods og inntrykk», som Andreas Holmsen uttrykker det. Vikingenes aktiviteter grep inn i og medvirket til den politiske og sosiale utviklingen i flere av landene de opererte i, saerlig England og Irland, men også deler av Frankrike.
I samtidas Europa er vikingene i annaler og krøniker entydig framstilt som de verste voldsmenn: de plyndret kirker og klostre og drepte for fote, og dette er en oppfatning som har holdt seg opp mot våre dager. I Norden har man derimot villet se vikingtida også som en gloriøs periode da nordboene gjorde seg gjeldende over hele Europa. Takket være omfattende utgravninger de seinere åra, både i de nordiske land og ellers i Europa, er man blitt mer opptatt av andre sider ved vikingfenomenet — ikke minst de sosiale og kulturelle
Betegnelsen viking kom alt i slutten av perioden til å bety røver, sjørøver eller en som kjemper til sjøs. Den ble dessuten brukt om selve aktiviteten — man drog i viking. Den språklige opprinnelsen til ordet er omdiskutert, og man er ikke kommet til noe endelig resultat. Ordet kan være avledet av landskapsnavnet Viken, det vil si oslofjordområdet eller indre Skagerrak. I de eldste kildene passer nemlig betydningen «østlending fra kystdistriktene» godt når ordet viking brukes, samtidig som betegnelsen enda ikke hadde fått den negative betydningen den seinere fikk. Viking synes særlig å være blitt brukt om nordmenn, og det var kun i England angriperne på 800-tallet også ble kalt vikinger. Vanligere var det å kalle dem “daner”, “hedenske menn” eller “fremmede”, og for frankerne var de vanligvis “normannere” eller “daner”. lrene kalte de tidlige angriperene “vantro” eller “hedninger“, mens de fra midten av 800-tallet ble betegnet som “fremmede”, og man skilte mellom nordmenn som de “hvite fremmede” og danskene som de “svarte fremmede” (finngall og dubgall). I Øst-Europa kalte slaverne Skandinavene “rus”, som opprinnelig kanskje kan ha betydd menn fra Roslagen i Sverige, mens varianter av navnet finnes i bysantinske tekster, der også varjager (væringer) ble brukt, og i arabiske tekster, hvor skandinavene dessuten ble kan “hedninger”.
Betegnelser som hedningene, røverne og hvordan vikingene ble oppfattet i områdene de kom til, og er i samsver med den negative omtalen av vikingene i europeiske annaler og krøniker. Den britiske historikeren Peter Sawyer har, med god støtte i kildene og med tilslutning fra andre historikere, hevdet at vikingaktivitetene var i tråd med det normale på denne tida, selv om de kanskje hadde et noe større omfang. Det dårlige omdømmet vikingene fikk, skyldtes at det var geistlige som skrev om hendelsene på denne tida, og disse fant det uhyrlig at fremmede og framfor alt hedninger denne aktiviteten. Stadig blir hedningenes framferd mot kirker og klostre understreket.
De vikingaktivitetene som utgikk fra Norge, skiller seg i hovedsak ikke fra det vikinger fra Sverige og Danmark drev med. Det er ikke noen egen norsk utgave av fenomenet. Geografiske forhold gjorde det imidlertid nærliggende at de norske vikingene først og fremst orienterte seg vest- og sørvestover. Da øyene som møtte vikingene i vest, var noe nær folketomme, ble det norsk bosetning og kultur som varig kom til å prege samfunnene der. Den norske bosetningen i Irland, rundt Irskesjøen og i Nordøst-England fikk samme skjebne som den danske i sør og sørvest og den svenske i øst: bosetternes etterkommere gikk etter hvert opp i den opprinnelige befolkningen, men satte spor etter seg i stedsnavn og språkrester.