Texto original
Texto de Torgrim Titlestad (professor, dr.philos)
Demokratiske former handler om institusjoner som uttrykker folkevilje – og et sivilt samfunn. Slik har det vært i Norge i over 2000 år: Det finnes skriftlige samtidskilder om hvordan de germanske stammene hadde utviklet egne, effektive politiske organisasjonsformer med helt lokale tingordninger, hvor hver fri mann kunne legge frem sine saker og meninger (NÄSMAN, U). Her eksisterte ikke noen statsmakt, slik at tingsystemet i seg selv kan sies å ha vært et uttrykk for den tids sivile samfunn. Frihetsbegrepet sto sterkt. Dette konstaterte allerede Aristoteles nesten 400 år f.Kr. Folkene i det kalde nord var fulle av mot, men manglet tankevirksomhet og kunstnerisk talent: “Derfor har de ganske visst lettere for å bevare sin frihet, men er ikke i stand til å danne stater og herske over sine naboer.” (GRANE, Thomas). Den første nokså detaljerte samtidskilden er likevel Tacitus (56–120 e.Kr.). Han beskriver ca. år 98 e.Kr. en samfunnsorden som ifølge professor Lotte Hedeager i prinsippet var godt beskyttet mot misbruk og despoti (HEDEAGER, Lotte).
Likeledes får vi et glimt inn i det svenske tingets demokratiske funksjon i 854 e.Kr. gjennom Rimberts krønike om den kristne misjonæren Ansgars liv. I forhandlinger om misjonæren skulle tillates å preke for svearne, svarer kongen at han først må rådslå med tinget.
Det kan neppe være tvil om at likhetsprinsippet har vært mer fremtredende i Skandinavia enn i Europa ellers. I franske annaler fra 800-tallet beskrives hvordan en fortvilet fransk makt står overfor en invaderende vikinghær og vil ha forhandlinger. Forhandleren deres er skandinav og forstår norrønt. Han spør vikingene hvem de er, hvor de kommer fra og hva de vil – og om hvilken tittel deres herre bærer. Svaret kom kontant: “Ingen – vi har ingen herre og vi er alle like.” Det neste spørsmålet var direkte om de ville underkaste seg den franske kong Karl og godta hans overherredømme mot å motta store landeiendommer og makt. Svaret var kort: “Nei, vi vil ikke underkaste oss eller motta forleninger av noen som helst. Vi synes best om det len vi kan skaffe oss ved våpen og anstrengelser.”
Denne korte og historiske ordvekslingen forteller i konsentrert form om to motsatte historiske mentaliteter, den fra nord mot den fra sør i Europa.
Tingets rolle ca. 850 ‒ en samtidskilde
Rimberts krønike Vita Anskari på latin fra ca. 870 e.Kr. er en av de meget få samtidshistoriske beretninger om Sverige på 800-tallet. Rimbert var erkebiskop av Hamburg og levde ca. 830–888. Hans opplysninger om det norrøne tingets grunnleggende betydning og virksomhet er helt enestående og knapt kjent av moderne lesere. Rimberts samtidskrønike gir troverdighet til langt senere sagabeskrivelser fra 1100–1200-tallet.
Beretningen er konsentrert om helgenen Ansgars (ca. 801–865) religiøse misjonsvirksomhet for kristendommen i Sverige og i Birka rundt 850, men inneholder viktige opplysninger om norrøn politisk virksomhet. Problemet for Ansgar var at han visste at han ikke kunne misjonere uten tillatelse fra svearne. Han trodde at makten lå hos kong Olof, og gikk i forhandlinger med ham. Rimbert henviser til kongens svar til Ansgar:
“Tidligere var her prester som ble fordrevet ved et folkeopprør, men ikke på kongens befaling. Derfor verken kan jeg eller vil jeg godkjenne misjonen din før jeg rådspør våre guder gjennom loddtrekning og har fått greie på folkets mening. La sendemannen din være med på neste tingmøte og så skal jeg tale til tinget på dine vegne. Om det behager gudene og folket, vil det lykkes med ditt oppdrag. Det er nemlig skikken hos dette folket at alle offentlige beslutninger bygger mere på folkets enstemmige vilje enn på kongens makt”.
Ansgar fikk sitt ønske oppfylt på dette ene tinget, men kongen forklarte ham at dette ene vedtaket også måtte opptas til drøfting på de andre tingene i riket hans og vedtas der. Kongen dro så til neste ting og lot en herold kunngjøre vedtaket som nylig var gjort på det første tinget i denne saken, og Ansgar fikk på nytt tillatelse til å utøve sin misjonsvirksomhet. Krøniken har imidlertid en meget interessant beskrivelse av Ansgars ankomst til tinget i Birka: “Det var slett ikke enighet om kristendomssaken og det brøt ut høylydte meningsytringer for og imot, noe som var å forvente av et norrønt ting”.
Vi noterer oss at denne samtidige beskrivelsen av de svenske tingenes virksomhet omtaler forhold omkring tiden da Harald Hårfagre ble norsk konge, og tok til med sin underlegging av det norske tingsystemet.
Norrøne ting og gresk demokrati
Man kan undre seg over at det norrøne tingsystemet hittil ikke har vakt den store oppmerksomheten ute i verden, slik som demokratiet i Hellas. Det finnes trolig en enkel forklaring: Den tids “nordmenn” etterlot seg ingen monumentale bygninger, templer eller statuer. Det finnes heller ikke samtidsavskrifter av lærd tenkning, som i Hellas.
Dessuten lå Skandinavia i sivilisasjonens utkant og utgjorde et lite antall mennesker. Her har europeiske forskere, også norske, latt seg forføre av de ytre fenomener – de imponerende byggverkene og monumentene sør i Europa ‒ som en mål på hvor betydningsfull en kultur har vært for historiens utvikling. Men kjernen i det tilsynelatende monumentløse norrøne tinget viste seg å ha en langt større livskraft enn det greske demokratiet.
Det greske demokratiet hadde et revolusjonært preg. Det ble skapt ca. år 508 f.Kr. etter det athenske tyranniets fall, og varte i drøyt 150 år. Så ble det borte, og dukket ikke opp igjen før de moderne variantene på 1800-tallet. I et omfattende verk fra 2016, Democracy – A Life, får vi en glimrende oversikt over demokratiets historie fra antikken til i dag. Det er forfattet av professor i gresk kulturhistorie Paul Cartledge ved universitetet i Cambridge. Der Cartledge ser et stort demokratisk vakuum fra begynnelsen av vår tidsregning inntil 1500-tallet, kommer tingsystemet inn i bildet og fyller tomrommet. Her avsløres det atter en gang at høytstående akademikere verden over knapt har innsikt i det norrøne tingsystemet.
Et unntak i denne sammenhengen er den unge historikeren Philip Parker, som til tross for kun en kort bemerkning treffer spikeren på hodet:
“Vikingene var ikke bare de rene krigere, utelukkende oppsatt på blodtørstig ødelegging. De kom fra en kultur preget av utrolig kompleksitet og rikdom, med en høyst levende kunstnerisk arv, en litteratur rik på sagaer og poesi, et samfunn som skapte lovsamlinger og Europas tidligste parlamenter” (PARKER, Phillip).
Det norrøne tingsystemet kan sammenlignes med det greske demokratiet fordi det handler om norrøn folkerepresentasjon i meget gammel tid. Riktignok var slaver og treller utestengt i begge systemer, men i motsetning til Hellas hadde kvinner en viss innflytelse. Enker med eiendom kunne møte på tinget. Siden unge menn ofte falt i krig, er det sannsynlig at enker var mer aktive på tinget enn tidligere antatt (SANNMARK, Alexandra). Dessuten har det norrøne tingsystemet hatt unik varighet og kontinuitet over et par tusen år, til tross for en viss svekkelse mellom ca. 1260 og 1814. Det finnes ingen tilsvarende eksempler på langvarig legitim folkemakt i verdenshistorien på noe annet kontinent enn det europeiske.
Texto analisado
Em azul: substantivos
Em verde: advérbios
Em vermelho: verbos
Em laranja: adjetivos
Demokratiske former handler om institusjoner som uttrykker folkevilje – og et sivilt samfunn. Slik har det vært i Norge i over 2000 år: Det finnes skriftlige samtidskilder om hvordan de germanske stammene hadde utviklet egne, effektive politiske organisasjonsformer med helt lokale tingordninger, hvor hver fri mann kunne legge frem sine saker og meninger (NÄSMAN, U). Her eksisterte ikke noen statsmakt, slik at tingsystemet i seg selv kan sies å ha vært et uttrykk for den tids sivile samfunn. Frihetsbegrepet sto sterkt. Dette konstaterte allerede Aristoteles nesten 400 år f.Kr. Folkene i det kalde nord var fulle av mot, men manglet tankevirksomhet og kunstnerisk talent: “Derfor har de ganske visst lettere for å bevare sin frihet, men er ikke i stand til å danne stater og herske over sine naboer.” (GRANE, Thomas). Den første nokså detaljerte samtidskilden er likevel Tacitus (56–120 e.Kr.). Han beskriver ca. år 98 e.Kr. en samfunnsorden som ifølge professor Lotte Hedeager i prinsippet var godt beskyttet mot misbruk og despoti (HEDEAGER, Lotte).
Likeledes får vi et glimt inn i det svenske tingets demokratiske funksjon i 854 e.Kr. gjennom Rimberts krønike om den kristne misjonæren Ansgars liv. I forhandlinger om misjonæren skulle tillates å preke for svearne, svarer kongen at han først må rådslå med tinget.
Det kan neppe være tvil om at likhetsprinsippet har vært mer fremtredende i Skandinavia enn i Europa ellers. I franske annaler fra 800-tallet beskrives hvordan en fortvilet fransk makt står overfor en invaderende vikinghær og vil ha forhandlinger. Forhandleren deres er skandinav og forstår norrønt. Han spør vikingene hvem de er, hvor de kommer fra og hva de vil – og om hvilken tittel deres herre bærer. Svaret kom kontant: “Ingen – vi har ingen herre og vi er alle like.” Det neste spørsmålet var direkte om de ville underkaste seg den franske kong Karl og godta hans overherredømme mot å motta store landeiendommer og makt. Svaret var kort: “Nei, vi vil ikke underkaste oss eller motta forleninger av noen som helst. Vi synes best om det len vi kan skaffe oss ved våpen og anstrengelser.”
Denne korte og historiske ordvekslingen forteller i konsentrert form om to motsatte historiske mentaliteter, den fra nord mot den fra sør i Europa.
Tingets rolle ca. 850 ‒ en samtidskilde
Rimberts krønike Vita Anskari på latin fra ca. 870 e.Kr. er en av de meget få samtidshistoriske beretninger om Sverige på 800-tallet. Rimbert var erkebiskop av Hamburg og levde ca. 830–888. Hans opplysninger om det norrøne tingets grunnleggende betydning og virksomhet er helt enestående og knapt kjent av moderne lesere. Rimberts samtidskrønike gir troverdighet til langt senere sagabeskrivelser fra 1100–1200-tallet.
Beretningen er konsentrert om helgenen Ansgars (ca. 801–865) religiøse misjonsvirksomhet for kristendommen i Sverige og i Birka rundt 850, men inneholder viktige opplysninger om norrøn politisk virksomhet. Problemet for Ansgar var at han visste at han ikke kunne misjonere uten tillatelse fra svearne. Han trodde at makten lå hos kong Olof, og gikk i forhandlinger med ham. Rimbert henviser til kongens svar til Ansgar:
“Tidligere var her prester som ble fordrevet ved et folkeopprør, men ikke på kongens befaling. Derfor verken kan jeg eller vil jeg godkjenne misjonen din før jeg rådspør våre guder gjennom loddtrekning og har fått greie på folkets mening. La sendemannen din være med på neste tingmøte og så skal jeg tale til tinget på dine vegne. Om det behager gudene og folket, vil det lykkes med ditt oppdrag. Det er nemlig skikken hos dette folket at alle offentlige beslutninger bygger mere på folkets enstemmige vilje enn på kongens makt”.
Ansgar fikk sitt ønske oppfylt på dette ene tinget, men kongen forklarte ham at dette ene vedtaket også måtte opptas til drøfting på de andre tingene i riket hans og vedtas der. Kongen dro så til neste ting og lot en herold kunngjøre vedtaket som nylig var gjort på det første tinget i denne saken, og Ansgar fikk på nytt tillatelse til å utøve sin misjonsvirksomhet. Krøniken har imidlertid en meget interessant beskrivelse av Ansgars ankomst til tinget i Birka: “Det var slett ikke enighet om kristendomssaken og det brøt ut høylydte meningsytringer for og imot, noe som var å forvente av et norrønt ting”.
Vi noterer oss at denne samtidige beskrivelsen av de svenske tingenes virksomhet omtaler forhold omkring tiden da Harald Hårfagre ble norsk konge, og tok til med sin underlegging av det norske tingsystemet.
Norrøne ting og gresk demokrati
Man kan undre seg over at det norrøne tingsystemet hittil ikke har vakt den store oppmerksomheten ute i verden, slik som demokratiet i Hellas. Det finnes trolig en enkel forklaring: Den tids “nordmenn” etterlot seg ingen monumentale bygninger, templer eller statuer. Det finnes heller ikke samtidsavskrifter av lærd tenkning, som i Hellas.
Dessuten lå Skandinavia i sivilisasjonens utkant og utgjorde et lite antall mennesker. Her har europeiske forskere, også norske, latt seg forføre av de ytre fenomener – de imponerende byggverkene og monumentene sør i Europa ‒ som en mål på hvor betydningsfull en kultur har vært for historiens utvikling. Men kjernen i det tilsynelatende monumentløse norrøne tinget viste seg å ha en langt større livskraft enn det greske demokratiet.
Det greske demokratiet hadde et revolusjonært preg. Det ble skapt ca. år 508 f.Kr. etter det athenske tyranniets fall, og varte i drøyt 150 år. Så ble det borte, og dukket ikke opp igjen før de moderne variantene på 1800-tallet. I et omfattende verk fra 2016, Democracy – A Life, får vi en glimrende oversikt over demokratiets historie fra antikken til i dag. Det er forfattet av professor i gresk kulturhistorie Paul Cartledge ved universitetet i Cambridge. Der Cartledge ser et stort demokratisk vakuum fra begynnelsen av vår tidsregning inntil 1500-tallet, kommer tingsystemet inn i bildet og fyller tomrommet. Her avsløres det atter en gang at høytstående akademikere verden over knapt har innsikt i det norrøne tingsystemet.
Et unntak i denne sammenhengen er den unge historikeren Philip Parker, som til tross for kun en kort bemerkning treffer spikeren på hodet:
“Vikingene var ikke bare de rene krigere, utelukkende oppsatt på blodtørstig ødelegging. De kom fra en kultur preget av utrolig kompleksitet og rikdom, med en høyst levende kunstnerisk arv, en litteratur rik på sagaer og poesi, et samfunn som skapte lovsamlinger og Europas tidligste parlamenter” (PARKER, Phillip).
Det norrøne tingsystemet kan sammenlignes med det greske demokratiet fordi det handler om norrøn folkerepresentasjon i meget gammel tid. Riktignok var slaver og treller utestengt i begge systemer, men i motsetning til Hellas hadde kvinner en viss innflytelse. Enker med eiendom kunne møte på tinget. Siden unge menn ofte falt i krig,
er det sannsynlig at enker var mer aktive på tinget enn tidligere antatt (SANNMARK, Alexandra). Dessuten har det norrøne tingsystemet hatt unik varighet og kontinuitet over et par tusen år, til tross for en viss svekkelse mellom ca. 1260 og 1814. Det finnes ingen tilsvarende eksempler på langvarig legitim folkemakt i verdenshistorien på noe annet kontinent enn det europeiske.
Texto traduzido
Há vestígios de modelos democráticos na Era Viking?
Tradução de Yuri Fabri Venancio, autor da página
Modelos democráticos versam sobre instituições que expressam a vontade das pessoas – e de uma sociedade civil. Assim tem sido na Noruega por mais de 2.000 anos: há fontes originais escritas sobre como as tribos germânicas tinham desenvolvido suas próprias formas eficazes de organização política com um sistema de ting (assembleia de homens livres) completamente local, onde cada homem livre poderia expor as suas preocupações e opiniões (NÄSMAN, U). Nenhum poder estatal existia, de modo que se pode dizer que o próprio sistema de ting é uma expressão para a sociedade civil da época. O conceito de liberdade era forte. Isso já confirmava Aristóteles em aproximadamente 400 anos a.C. As pessoas que viviam no norte gelado eram cheias de coragem, mas faltava a elas atividade intelectual e talento artístico: “Portanto, eles têm certamente mais facilidade para preservar a liberdade, mas não são capazes de formar governos e dominarar seus vizinhos” (GRANE, Thomas). A primeira fonte original bastante detalhada é, no entanto, a de Tácito (56-120 dC). Ele descreve, por volta do ano 98 d.C., uma ordem social que, segundo a professora Lotte Hedeager, estava, em princípio, bem protegida contra o abuso e o despotismo (HEDEAGER, Lotte).
Da mesma forma, podemos ter um vislumbre da função democrática do ting sueco em 854 d.C. por meio da crônica de Rimbert, que trata da vida do missionário cristão Ansgar. Nas negociações para decidir se o missionário deveria ser autorizado a pregar aos suecos, o rei responde que, primeiro, ele deveria deliberar sobre isso com o ting.
Além do mais, não há dúvida de que o princípio da igualdade foi mais proeminente na Escandinávia do que no resto da Europa. Nos anais franceses do século VIII encontra-se descrito como uma desesperada potência francesa enfrenta um exército viking invasor que quer fazer negociações comerciais. O negociador deles é escandinavo e entende o nórdico antigo. Ele pergunta aos vikings quem eles são, de onde eles vêm e o que eles querem – e qual o título o senhor deles carrega. A resposta veio de imediato: “Ninguém – nós não temos um senhor e somos todos iguais”. A pergunta seguinte foi direta ao ponto: se eles se submeteriam ao rei francês Carlos, o Calvo e aceitariam sua supremacia, e em troca receberiam grandes propriedades e poder. A resposta foi breve: “Não, nós não queremos nem nos submeter nem receber concessões de ninguém. Nós achamos que a concessão nós podemos conseguir com armas e por meio de esforços.”
Esta breve e histórica troca de palavras conta, dem maneira concentrada, sobre as duas mentalidades históricas opostas, a do norte frente à do sul da Europa.
Função do Ting, a assembleia de homens livres na Escandinavia, em cerca de 850 d.c. – uma fonte original
A crônica Vita Anskari de Rimbert, em latim, de aprox. 870 d.C., é um dos poucos relatos com fontes históricas originais sobre a Suécia no século VIII. Rimbert foi o arcebispo de Hamburgo e viveu aprox. entre 830 e 888 d.C. Suas informações sobre a atividade e o significado básico do ting nórdico são sem precedentes e pouco conhecidas pelos leitores modernos. A crônica contemporânea de Rimbert dá credibilidade a muitas sagas posteriores dos séculos XII e XIII.
O relato concentra-se sobre as atividades missionárias religiosas do santo Ansgar (cerca de 801-865 d.C.) para o Cristianismo na Suécia e em Birka por volta de 850, mas contém informações importantes sobre as atividades políticas nórdicas. O problema de Ansgar era que ele sabia que não podia realizar uma campanha missionária sem a permissão dos suecos. Ele acreditava que o poder estava com o rei Olof e negociava com ele. Rimbert refere-se à resposta do rei a Ansgar:
“Anteriormente, padres foram expulsos durante uma rebelião popular, mas não a mando do rei. Por isso, eu nem posso e nem quero reconhecer a sua missão antes de eu consultar nossos deuses através da loteria e ter me inteirado sobre a opinião das pessoas. Deixe seu mensageiro participar do próximo encontro no ting e, então, eu me dirigirei ao ting em seu nome. Se isso agradar aos deuses e ao povo, você terá sucesso com a sua missão. É costume em nosso povo que todas as decisões públicas se baseiem mais na vontade unânime do povo do que no poder do rei.”
Ansgar teve seu desejo preenchido nesse ting, mas o rei explicou-lhe que essa decisão também tinha que ser levada para discussão em outros tings de seu reino e também ser aceitada por eles. O rei, então, foi para o próximo ting e permitiu que um arauto anunciasse a decisão tomada recentemente no primeiro ting sobre esse caso, e Ansgar foi novamente autorizado a realizar sua atividade missionária. A crônica, no entanto, faz uma descrição muito interessante da chegada de Ansgar ao ting em Birka: “não houve nenhum acordo sobre o caso do Cristianismo, e muitos pareceres altos e calorosos se manifestaram a favor e contra, o que era de se esperar de um ting nórdico”.
Notamos que essa descrição contemporânea da atividade dos tings suecos refere-se às condições na época em que Harald Hårfagre se tornou rei norueguês e começou a se subordinar ao sistema norueguês de tings.
O ting nórdico e a democracia grega
Pode-se considerar que, até agora, o sistema de ting nórdico não atraiu uma grande atenção mundial, da mesma maneira que fez a democracia na Grécia. Há, provavelmente, uma explicação simples: os “noruegueses” da época não deixaram edifícios monumentais, templos ou estátuas. Tampouco existem escrituras do período criadas por um pensamento culto, como na Grécia.
Além disso, a Escandinávia estava à beira da civilização e se constituía de um pequeno número de pessoas. Assim, pesquisadores europeus, incluindo os noruegueses, deixaram-se seduzir pelos fenômenos externos – as impressionantes estruturas e monumentos do sul da Europa – como uma meta de quão significante uma cultura tem sido para o desenvolvimento da história. Mas o cerne do ting nórdico, aparentemente sem monumento, mostrou-se ter uma vitalidade muito maior do que a democracia grega.
A democracia grega teve um toque revolucionário. Foi criada em aproximadamente 508 a.C., após a queda da tirania ateniense, e durou mais de 150 anos. Em seguida, ela desapareceu e não voltou até as formas recentes do século XIX. Em um extenso trabalho de 2016, Democracy – A Life, temos uma excelente visão geral da história da democracia desde a antiguidade até os dias de hoje. É de autoria do professor de História Cultural grega, Paul Cartledge, da Universidade de Cambridge. Onde Cartledge vê um grande vácuo democrático desde o início de nossa era até o século XVI, o sistema de tings entra em cena e preenche o vazio. Mais uma vez, é revelado que acadêmicos de alto escalão em todo o mundo têm um pequeno conhecimento sobre o sistema de ting nórdico.
Uma exceção neste contexto é o jovem historiador Philip Parker, que, apesar de apenas um breve comentário, chega direto ao ponto:
“Os vikings não eram apenas guerreiros, dedicados unicamente a destruições sanguinárias. Eles vieram de uma cultura caracterizada por incrível complexidade e riqueza, com uma herança artística majestosamente vívida, uma literatura rica em sagas e poesias, uma sociedade que criou um grande quantidade leis e os primeiros parlamentos da Europa” (PARKER, Phillip).
O sistema nórdico pode ser comparado à democracia grega porque se trata da representação do povo nórdico em tempos muito antigos. É verdade que escravos eram excluídos em ambos os sistemas, mas, ao contrário da Grécia, as mulheres tinham uma certa influência. Viúvas com propriedade poderiam participar do ting. Uma vez que jovens geralmente pereciam em guerra, é provável que as viúvas fossem mais ativas no ting do que se supunha anteriormente (SANNMARK, Alexandra). Além disso, o sistema de ting nórdico teve duração e continuidade únicas ao longo de alguns milhares de anos, apesar de um certo enfraquecimento entre aproximadamente 1260 e 1814 d.C. Não há exemplos semelhantes de um poder popular legítimo e de longa data, em toda a história do mundo, em nenhum outro continente que não seja o europeu.
Vocabulário relevante
Substantivos
Verbos
Advérbio
Adjetivo
Substantivos
Vemos muitos substantivos que a maioria das pessoas tem dificuldade em aprender ou decorar, como, por exemplo:
ei/en befaling – ordem, mandado (på ens befaling – por ordem de alg.)
ei/en bemerkning – comentário, observação
ei/en beretning – relatório, narrativa,
ei/en forhandling – negociação
et oppdrag – tarefa, empreitada, mandato
ei/en opplysning – informação, esclarecimento
en tillatelse – permissão
et vedtak – decisão, resolução
Outros substantivos importantes no texto são:
glimt (få et glimt inn i) – vislumbre (ter um vislumbre em/de)
greie (få greie på) – informar-se inteirar-se de
oppmerksomhet (vekke oppmerksomheten) – chamar a atenção
overherredømme – supremacia
Verbos
å behage – agradar, deleitar
å fordrive – expulsar, banir
å forføre – seduzir
å herske (over) – dominar
å kunngjøre – proferir; proclamar; denunciar
å legge (frem) – apresentar, expor
å preke – pregar
å rådslå (om) – deliberar (sobre)
å rådspørre – pedir conselho
å treffe spikeren på hodet – acertar em cheio no problema, chegar direto ao ponto
å underkaste seg [noen] – subjulgar-se a [alguém]
å opptas til drøfting – ser tomado para discussão
Advérbio
Likeledes – da mesma maneira, igualmente
Adjetivo
fremtrerende – proeminente
oppsatt [på] – empenhado [em]utestengt – excluído