Så måtte han love, han ikke skulle gjemme seg igjen. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Mora lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noen vis. «Pip. pip, her er jeg da!» sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa «Pip, her er jeg!» og lo og gottet sig, fordi hun ikke kunde finne ham igjen; men rett som det var, så nos hesten, og så nos den ut Tommeliten, for han hadde satt sig i det ene neseboret pa den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose; hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kunne bryte arta.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge for det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, sa satt Tommeliten tilbords ved siden av prinsessa; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerken; men så kom det inn et stort grautfat, det kunde han ikke nå opp i; men Tommeliten visste rad. han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var kom prinsessa med ei stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, sa han dumpet uti og druknet i smørøyet.